På tide å anerkjenne Hauge

Hans Nielsen Hauge (1771 - 1824) er en ruvende skikkelse i norsk historie. Til tross for dette, har han ikke på langt nær har fått den oppmerksomheten og anerkjennelsen han skulle hatt. Flere kjenner han nok som en religiøs leder som gikk Norge på kryss og tvers mens han strikket og kalte mennesker til omvendelse. Mange som hørte ham og snakket med ham forteller om en varm og inderlig mann med et budskap som berørte dem dypt. De forteller om livsforvandlende opplevelser. Mange av dem ble med i vennesamfunn som etter hvert dannet grunnlag for en av Norges største folkebevegelser, lekmannsbevegelsen. Blant haugianerne, som disse vennesamfunnene etterhvert ble kalt, finner vi et sterkt engasjement for utdanning, næringsvirksomhet og politikk.

Hauge skrev mer enn 30 bøker og var Norges mest leste forfatter i sin samtid. Gjennom dette var han viktig for lese- og skriveopplæringen i landet. Han startet eller restartet omtrent 30 bedrifter og var involvert i etableringen av ca. 150 virksomheter på ulike måter. Gjennom disse skapte han arbeidsplasser, også for dem som vanligvis falt utenfor arbeidslivet, bekjempet fattigdom og bidro til utviklingen av lokalsamfunn. Den kristne likeverdstanken var veldig sentral for Hauge og det var derfor helt naturlig med kvinnelige ledere i de haugianske virksomhetene, selv om dette var høyst uvanlig på denne tiden.

Mye annet kunne vært sagt om Hauge og den haugianske bevegelsen og det finnes flere bøker, artikler og andre ressurser som kan bidra til videre opplysning og forståelse av deres tenkning og innflytelse i ulike lokalsamfunn. Dette sammen med sitater som «Hans Nielsen Hauge er en av de mest betydningsfulle personligheter i norsk historie» (Karsten Alnæs) og «Haugevekkelsen var med på å danne forutsetningen for et fungerende demokrati i Norge» (Francis Seiersted), hjelper oss å forstå noe av hans innflytelse.

Hvordan ble han så møtt av embetsverket, prester og lensmenn? Han ble sett på som farlig og arrestert en rekke ganger for brudd på løsgjengerloven og konventikkelplakaten. Det var nødvendig med pass for å reise til andre deler av landet og man måtte ha prestens godkjennelse for å samle mennesker til oppbyggelse og bønn. Hauge satt også mange år i fengsel uten dom og under så dårlige forhold at dette tilslutt ødela helsen hans. Han fortsatte imidlertid arbeidet sitt etter at han slapp fri, men var merket av fengselsoppholdet resten av livet. Dette har den norske stat gjort lite for å forsøke å rette opp i. Kanskje det nå er på tide?

Det skjer i dag mye gledelig som løfter frem den haugianske arven og det er flere forskningsprosjekter knyttet til å se på ulike aspekter ved hva den egentlig har betydd for det norske samfunnet. I forbindelse med 250-årsjubileet for Hauges fødsel hadde det vært en fin anledning for Norge som samfunn å gi noe tilbake etter den forferdelige måten han ble behandlet på. Dette kan selvsagt gjøres på ulike måter, men la meg foreslå tre:

1. Ruste opp barndomshjemmet til Hauge (som vi har gjort for andre betydningsfulle personer i norsk historie) for å sikre et drivverdig museum, til glede og nytte for nye generasjoner - dette blir i dag gjort på frivillig basis av en gjeng tapre ildsjeler

2. Bidra med midler til forskning og formidling av den haugianske arvens betydning for Norge rent historisk og dens relevans i dag

3. Sørge for at alle skoler i Norge får tilgang til materiell som beskriver haugianernes betydning for politikk, utdanning og sosialt entreprenørskap og næringsutvikling i Norge

Dette vil hjelpe oss til en bedre forståelse av vår egen kulturarv, historie og samtidig hedre en av Norges histories mest betydningsfulle personer. 250 årsjubileet er en fin mulighet for dette. Det er på tide!