Ånden fra Calmeyergaten

«Husk at det er enveiskjøring i Calmeyergaten», skrev tidligere redaktør i avisen «Dagen», Arthur Berg, for mange år siden. Han siktet ikke til en av de heller triste gatene i Oslo sentrum med dette navn, men til en famøs tale professor Ole Hallesby holdt i 1920 i det kolossale misjonshuset som engang lå her. Parolen lød: «Intet samarbeid med de liberale». Talen har siden fått navnet Calmeyergatetalen. Praksisen med enveiskjøring i lærespørsmål er i konservative lekmannsmiljøer gjerne blitt omtalt som Calmeyergatelinjen. Den har man i de samme miljøene tradisjonelt vært nøye med å følge.

Aktuelle begivenheter viser at Calmeyergatetalen 100 år etter den ble holdt, fortsatt gir resonans. Med folk man er uenige med skal man ikke ha noe å gjøre. Man skal sky dem, helst ikke puste i samme luft som dem. Eller sagt litt penere: Man reserverer seg. Eller rett og slett boikotter dem.  I praksis har det fungert som en uformell ekskommunikasjon av prester og teologiske lærere man var uenige med. Det har som Arthur Berg ganske riktig skrev, vært praktisert som enveiskjøring. Boikotten har aldri gått motsatt vei. Ikke før nå. Domprost Stig Lægdene i Tromsø vil nemlig - sekundert av Gyrid Gunnes -nå sette Calmeyergatelinjen i revers.

Hva var bakgrunnen for Hallesbys tale? Den umiddelbare foranledning var en «tabbe» begått av Oslobiskop Jens Tandberg i 1919. Som angivelig konservativ teolog hadde han invitert føreren for den liberale side i den pågående kirkestrid, professor Lyder Brun, til å tale ved et stort kirkestevne i Drammen i 1919. Tandberg var også formann i Menighetsfakultetets forstanderskap hadde hatt et uplettet rykte som konservativ tolog. Men han var ikke like sterk i troen som Hallesby. Hans legning var å ville se ting fra to sider. Han mente begge sider i striden gjerne måtte komme til orde. Med et mer moderne ord ønsket Tandberg dialog fremfor strid. Men slikt lå ikke for Hallesby. Striden var tvert imot hans element. I lærespørsmål gjaldt kun én regel: enveiskjøring i Calmeyergaten.

Et første resultat av Calmeyergatelinjen var altså at formannen i forstanderskapet ved samme læreinstitusjon som professor Hallesby underviste ved, selv ble stemplet som teologisk uren. Siden ble mange rammet av Hallesbys bannstråle - direkte av ham selv og indirekte gjennom standarden han satte for generasjoner etter ham. Denne teologiske mccarthyismen har hatt mange ødeleggende virkninger for Den norske kirke – for debattklimaet i kirken, for tilliten mellom kristne og for kirkens troverdighet i samfunnet.

Hendelsene i 1919 og 1920 var en bølgetopp i en strid som alt hadde pågått i mange år. En ny bølgetopp kom tre år senere da domprosten i Oslo, Jens Gleditsch, ble utnevnt til biskop i Nidaros. Gleditsch ble regnet som liberal. Tandberg var nå gått av og blitt etterfulgt av den konservative Johan Lunde. Som biskop i Oslo og kirkens primas nektet Lunde å ordinere Gleditsch til embetet. Ifølge en av sin tids skarpeste penner, journalist Paul Gjesdahl i Dagbladet, var Lunde «den ubetydeligste mann som noen gang har sittet i en bispestol». Han er mest kjent som «barnebispen» - en teologiens svar på Margrethe Munthe – på grunn av sine barneprekener. Jeg har lest noen av dem. De handler stort sett om å være flink og snill og gjøre som mor og far sier. Hans bidrag til salmediktningen – «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» - var heller ikke av det ypperste.

Saken fikk sin løsning først da biskopen i Agder, Bernt Støylen, etter lange samtaler med Gleditsch sa seg villig til å ordinere ham, Da blåste Hallesby på ny i basunen og bannstrålen rammet også Støylen, til tross for at han aldri hadde tonet flagg som liberal teolog. Tvert imot. Han var runnet av den sunnmørske Voldapietismen, som i kontrast til annen pietisme var mer kirkelig, mer frilynt og med tydelige anstrøk av grundtvigiansk kulturåpenhet. Av samme røtter var gode folk som Anders Hovden og Anders Vassbotn også runnet. De kunne skrive salmer alle tre, men liberale i datidens betydning av liberal teologi, var de på ingen måte.

Voldapietismen, skapt gjennom sunnmørsbygda Volda sin rolle som skolested siden 1700-tallet, var et kulturelt og teologisk interessant blandingsfenomen man finner flere paralleller til fra tilsvarende skolesteder med røtter tilbake til den tidlige pietismes opplysningsidealer. Blant disse var Jens Gleditschs hjembygd Voss. Kirkelige og teologiske tradisjoner som i utgangspunktet var uforenlige fant indre forbindelseslinjer til hverandre og dannet symbiotiske kombinasjoner som med sin høye kulturelle standard på mange måter var mønstergyldig. Slik kunne pietisten Støylen og liberaleren Gledtisch finne en felles grunn. Men begge var forkjetret, De fulgte ikke Calmeyergatelinjen. Det rammet dem begge svært hardt.

Ved begynnelsen av 1930-tallet ebbet kirkestriden ut. Man var gått lei av å høre de samme argumenter repetert. Det interessante er imidlertid at idet striden ebbet ut, gav det rom for en ny åndelighet i Den norske kirke – en ny sans for spiritualitet. På teologisk fakultet ble prestefellesskapet «Ordo Crucis» dannet, Oxfordbevegelsens nye åndelighet med større vekt på liv enn på lære satte varige spor hos mange. Ikke minst åpnet kristningsjubileet i 1930 opp noen nye perspektiver på kirkens plass i historie og samfunn. Og da krigen kom i 1940, maktet lederne for de ulike teologiske fraksjonene, blant disse ikke minst Hallesby selv, å samle seg om en felles oppgave: å bekjempe nazistaten.

Da kvinneprestspørsmålet for alvor ble satt på spissen med Ingrid Bjerkås’ ordinasjon i 1961, kom Calmeyergatelinjen igjen til anvendelse blant kvinneprestmotstandere som var  betydelige flere den gang enn i dag. Det var for øvrig Anders Hovdens sønn, Øystein Hovden, som åpnet Vang kirke for ordinasjonen av Bjerkås. Men for mange av dem som var imot, ble det å bevege seg i samme luftrom som en kvinnelig prest nærmest ensbetydende med å svikte evangeliet. Homofilispørsmålet har ytterligere forsterket ånden fra Calmeyergaten. Tesen lød – og lyder i dag som et spedere ekko – at å delta i gudstjenestefellesskap med noen med mer liberale synspunkter enn ens egne var ensbetydende med legitimering.

Men slik må det ikke være. Mange motstandere av kvinnelige prester og av homofiles rettigheter har faktisk klart utmerket godt å samarbeide med kolleger man er uenige med uten å oppgi egen overbevisning og uten å ramme motparten med repressiv oppførsel som utfrysning eller samarbeidsnekt. Det er fullt mulig å stå for sin overbevisning og samtidig anerkjenne oppriktigheten i motpartens. Det handler med andre ord ikke bare om teologi, men om visse standarder for sivilisert oppførsel.

Dette gjelder selvsagt også motsatt vei. Det flertallet som i dag står for liberale standpunkt, må på sin side kunne anerkjenne at det finnes et legitimt bibelsk og tradisjonsoverlevert grunnlag for en motsatt overbevisning. Det handler ganske enkelt om å kunne oppføre seg dannet uten å se enhver teologisk markering som et frontalangrep på ens egen tro og samvittighet. I den anglikanske kirke, som ikke er mindre fragmentert enn den norske, har man et eget uttrykk for dette: «comprehenciveness». Uttrykket har mange betydningsvalører – ikke minst dette: forståelse for den menneskelige faktor i alle ting.

Alt er ikke teologi. Takk Gud for det!