Trosforsvar hos ateister og i Skriften

Det er kommet noen innlegg om trosforsvar i det senere, som trenger korreksjon/tilføyelser om det skal være et kristent trosforsvar, som er tjenlig og rett. Ett av disse handler om 'Ateisten som apologet' -her. Det starter for så vidt med en interessant betraktning om den gudsforestilling de tar avstand fra. Det er en relevant bakgrunn å forholde seg til ateisters forhold til kristendom på. Når Gud vurderes ut fra kriteriene om kjærlighet og allmakt, så er det preget av det kristne Gudsbildet. Når "Gud ikke består denne prøven, og blir fradømt sin eksistens," blir det da ut fra en forestilling om menneskeskapt kjærlighet, som noe utenfor Gud. Det er kanskje denne subjektive forestillingen om kjærlighet, som er den sterkeste Guds-konkurrent i våre dager. Ikke så rart, når mediene i årtier har hjernevasket med 'All you need is love'. Men om en vil ha en evig suksess, ikke bare her i tilværelsen, er det den guddommelige kjærlighet som avgjør det (Joh. 3,16).

Sitatet fra Jes.45,7 (Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette) er såpass premissgivende for det ondes problem, at det krever en kommentar. Det kalles gjerne for monisme, når Gud henføres som eneste årsak til alt som skjer. La oss et øyeblikk se bort fra ateisters vitnesbyrd, for de burde etter det Paulus sier i Bibelen, visst bedre (Rom 1,20). La oss heller vurdere enkeltord i Skriften med hva den selv sier, og i forhold til dens virkelighetsbilde. Vi vet at mennesket til slutt skal stå ansvarlig overfor Gud (Hebr 9,27). Om det skal gi mening, må det være ansvarlig for sine handlinger. Om ikke mennesket bare enkelt  kan velge å la vær å gjøre det onde (Rom 7,18-19), så er det opprinnelig skapt godt (1Mos 1,31), og har også nå mulighet til å velge gjøre Guds vilje (Joh 7,17). I så fall har det et løfte om kjenne at Jesu lære kommer fra Gud. Jesus sier at Gud er den eneste som er god (Mark 10,18), og apostelen Jakob fremhever at Gud ikke frister noen (Jak 1,13), slik Luther også fremhever i sin forklaring til Herrens bønn. Mennesket valgte derimot å være ulydig mot Guds ord i syndefallet (1Mos 3,5-6).

Det er kjent at da Gud skapte verden, satte han den til å følge gitte lover, men om jorda til vanlig følger blinde naturlover, som bl.a. tyngdekraften, så kan det føre til ulykke for mennesker. Selv om virkningene av kontinentale platåer i drift, kan frembringe jordskjelv/ vulkanutbrudd, ville alternativet vært verre. Om ikke det fantes muligheter for utløp av energien i jordens indre, ville vi levd på en tikkende bombe. At Gud ikke alltid griper inn og forhindrer ødeleggelser i slike sammenhenger, kan mennesket klandre Gud. Her kan jeg være enig med Alfsvåg i det at Gud velger ikke å handle preventivt, "ikke framtrer moralsk entydig." Men om Gud til stadighet grep inn i naturen, ville vi ikke vitenskapen kunne stole på naturlovene.  Guds tanker er over våre tanker (Jes 55,9). At Gud var personlig ansvarlig ved skapelsen av verden, livet og mennesket, er poenget i skapelses-beretningen(e), ikke når og i detalj hvordan det skjedde. Gud kan benytte i seg selv onde begivenheter i naturen og historien, til beste for sin verden og menneskene (Rom 8,28), slik f. eks. staten Israel ble dannet etter Holocaust. Bare Gud har oversikt over hvordan hendelser virker inn på hverandre i historien (Ordspr. 21,1).

Dermed er det avgjørende hvorvidt det er snakk om slike indirekte årsaker til ulykke, eller ikke, som omtales i Jes.45,7. Jeg mener  altså at andre Bibelsteder viser at det var førstnevnte. Gud skapte både verden og menneskene, med mulighet for forårsake onde konsekvenser for andre, slik tragedien på Utøya bevitner. En grunn til at han gjorde det, kan nok være at han ikke ønsket å skape vesener som fungerte som roboter eller nikkedukker. Han ønsket å bli elsket av mennesker, ut fra deres valg, ikke ut fra tvang. Dermed blir muligheten til det onde, en indirekte virkning av dette. At det gode vil seire, henger sammen med at Gud er god og har makt over  (pantokrator) himmel og jord (Matt 28,18). At han frivillig valgte å delegere noe av denne allmakten, til mennesker, som har makt til å gjøre mye ondt, er hva det berettes om i Bibelen, fra begynnelse (syndefall)  til slutt -dom etter gjerninger (Åp.bar 20,13). Når Jobs bok trekkes fram som sted for rett Gudsbilde, må det nevnes at Gud selv sier noe annet om vennenes tale til Job (42,7). Bibelen er klar på at Gud taler sant (Rom 3,4) og Gud er kjærlighet (1Joh4,16). Måten han er kjærlighet på, blir demonstrert ved at Jesus måtte dø for menneskers ondskap (Rom 5,8). Når noe i det hele kan skjelnes i forhold til kriteriene godt eller ondt, skyldes det at vi har fått åpenbart hvem som er god (Mark 10,18). Uten det ville alt bare vært ulike grader av grått.

Om Alfsvåg har rett i at "troen på menneskets fornuft som den definitive ledestjerne"  selv er "en myte som kan trenge sine kritiske motforestillinger," (Ordspr. 3,5)  så oppfordres vi likevel i Bibelen til å bruke vår forstand og være sindige (Rom 12,3). Skal vi tolke Bibelen rett, må det også skje gjennom vår forstand, men om vi argumenterer mot Ham som ga oss forstanden, så sager vi av grenen vi sitter på. Om tankevirksomhet bare skyldes molekyler i lovbestemt eller tilfeldig bevegelse, slik ateister hevder,  kunne vi ikke stole på noe disse tankene sa oss. Selv om hensikten med Alfsvågs artikkel kan ha vært god, spørs det om det gjøres ut fra rett Bibel-forståelse, og kanskje hvorvidt det var særlig klargjørende(?) Forhåpentlig var dette supplerende på en god måte.  Det får interesserte lesere vurdere (Apg. 17,11).