Ateisten som apologet

Lars Alms (VL 27.8.) ateisme er tydelig kristen. Det er den kristne tanke om Gud som kjærlig og allmektig som er hans utgangspunkt for å skrive ut Guds moralske vandelsattest. Gud består ikke prøven, og må derfor finne seg i å bli fradømt sin eksistens.

Svaret kan knapt overraske noen, og i hvert fall ikke noen som kjenner sin Bibel. At Gud som opphav til alt som fins, skulle framtre for oss som moralsk entydig, er en tanke som knapt har foresvevet noen av de bibelske forfatterne. På dette punkt gir Alm et sterkt forsvar for den bibelske gudstanke, noen han selv uttrykkelig gjør oppmerksom på med sitt sitat fra Jesaja 45,7.

Alm avviser også at ondskapen i verden kan forklares med en henvisning til menneskets frie vilje. Også på ette punkt gir han uttrykk for en kristen, bibelsk forankret virkelighetsforståelse. Bibelen framstiller ikke det onde som en makt vi ikke kan frigjøre oss fra simpelthen ved å ta en beslutning om det. At dette ytterligere kompliserer forståelsen av Guds forhold til det onde, er også de bibelske forfattere innforstått med.

Av dette trekker Alm den slutning at bortfall av gudstro forstått som en rasjonelt begrunnet antagelse om Guds godhet, må forstås som en seier. Også dette er et godt bibelsk poeng. Dersom Alm er interessert i flere bibelsitater som begrunner hans gudsbilde også på dette punkt, kan han ta for seg Jobs bok.

Alm og de bibelske forfattere er altså enige om at det ikke går noen tankens entydige vei fra refleksjoner over verdens moralske tvetydighet til en enkel gudstro. Det er et viktig apologetisk poeng, og Alm skal ha takk for å framstille dette så tydelig og så klart i samsvar med en kristen virkelighetsforståelse.

Når Bibelen og de kristne trosbekjennelser likevel oppfatter gudstanken som meningsfull, har dette helt andre grunner. Jeg skal her kort peke på to. Verden fins, og det er derfor ikke helt urimelig å forestille seg at den også har et opphav, selv om det knapt er mulig å bestemme dets moralske karakter på en enkel og entydig måte. Og Bibelen inneholder fortellinger som evner å gi mennesker tro på det godes seier selv om den ikke kan rasjonelt begrunnes.

Som Alm så riktig påpeker, kommer ethvert forsøk på å begrunne en rasjonelt entydig gudstanke til kort. Men det er ikke gitt hvilken konklusjon en bør trekke av det. Troen på menneskets fornuft som den definitive ledestjerne er selv en myte som kan trenge sine kritiske motforestillinger.