Verdidebatt

Teologi for en såret jord

Vi står ved et veiskille i vårt forhold tilnaturen, Våger vi å tenke nytt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Teologifor en såret jord

Mållaust liv har oge mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage erdu sjølv et lite strå. (Skjæråsen)

Skapelsesberetningene

Teologi dreier seg om hvordan vi tenker om verden,menneskene og Gud. I  1 Mos 26ff  og 2,15ff finner vi bibelens fortelling om menneskets skapelse. Begge beretningene framhever menneskets særstilling i skaperverket. Tolkningen av denne særstilling har endret seg opp gjennom historien. Fra å vektlegge«herske og råde over» er tyngdepunktet i dag på «å forvalte»jorden og dens rikdom.   I 1 Mos kp.3 får vi beretningen om syndefallet. Her vektlegges et annet særtrekk ved mennesket –kunnskapen om godt og ondt og samvittighetens evne til å skjelnemellom dem.

Mennsket som biologisk vesen

1 1966 kom boka «On agression» av Konrad Lorenz. Han arbeidet med dyrepsykologi (etologi).

Med dette utgangspunkt fant han at mye menneskelig adferd kunne forstås ut fra sammenligning med dyrs  adferd. Hans teorier er omstridt, men han satte fingeren på noe essensielt. Som menneske står vi i en biologisk sammenheng med alt liv. Vi utgjør toppen av næringspyramiden på kloden vår.

Noen har beskrevet mennesket som det verste rovdyr som er skapt. Vi har gitt oss selv muligheten til å utslette alt liv(atomkrig) , ingen levende vesener overgår mennsket i grusomheter ( gasskamre) vi sikrer revirer rundt vår eksistens (grenser, murer,tollbarierer) og vi ødelegger livet for andre levende vesener (forurensing/tap av natur og artsmangfold).

Et liv i avhengighet

En annen som har tanker om vår særstilling i skaperverket er Knut E. Løgstrup. Vi fødes inn i verden i  interdependens (gjensidig avhengighet) til andre mennsker. Det som gjør tilværelsen mulig for oss er de «spontane og suverene livsytringer» som tillit, barmhjertighet,åpenhet og håp.

Livsytringer som truer disse verdier er destruktive.

Et sentralt aspekt i kristen etikk er vern om det svake livet. Alle har rett til liv og menneskeverd.

Jeg tenker at vi må utvide dette til å gjelde alt liv. «Mållaust liv har og e mening»

Dette er grunnleggende tanker innen økosofien. Alt liv har verdi i seg selv uavhengig av nytteverdien for mennesker. Naturvitenskap og økologi gir oss kunnskap om samspillet mellom mennesket og alt liv. Vi kan utvide Løgstrups forestilling om interdependens til å si at vi lever i gjensidig avhengighet til alt liv rundt oss. Vi er «sjølvet lite strå». Tap av artsmangfold og reduksjon av urørte livsmiljøer (biotoper)  truer vår egen eksistens. Inngrep i livssmiljøer som reduserer eller endrer livsmangfoldet i dem svekker deres evne til å motstå klimaendringer.

Med befolkningsøkning og markedsliberalisme aksellerer tapet av artsmangfold og urørt natur.

Forskere og FN's klimapanel slår full alarm. Mer enn noen gang trenger vi å løfte fram Albert Schweitzers  ord «Ærefrykt for livet «. Dette må være rettesnor for vårt forvalteransvar.

Dystopi eller håp?

For meg er sentrale ingredienser i min tro lengsel, håp og kjærlighet. Løgstrups beskrivelse av de spontane livsyttringer er en god tolkning av hva det er å være skapt i Guds bilde. (1 Mos 1.26 ). Miljøbevegelsen har satt sitt preg også på kirkelandskapet. Grønne menigheter  og økt bevissthet omkring eget forbruk og miljøadferd er gode eksempler på det. Men vi er altfor forsiktige i å peke på de strukturelle forhold som truer vårt naturmangfold . Kirken kan ikke tie i frykt for å bli beskyldt for å blande religion og politikk. Å tro er å leve og handle i verden. Enten vi kritiserer eller tier oppfører vi oss politisk. Å tie er å gi samtykke.  Vi må våge å kritisere uten å ha alle svar klare .Det viktigste er å peke på hvilken retning vi ønsker å gå oghvilke verdier vi ønsker å styre etter.

Jeg vil peke på noen områder jeg mener vi må ta et oppgjør med.Stikkordet er markedsliberalismen som den dominerende tenkning for depolitiske løsninger vi velger.

Markedsliberalismen.

Målet for markedsliberalismen er å sikre velstand, vekst og arbeidsplasser.  Utfordringen er: Finnes det grenser for hva vi trenger av velstand og vekst.?

Økende befolkningsmengde og økt vekst fører med seg store sosiale ulikheter og minkende mangfold i naturen.  Profitt og markedstenkning blir styrende for de valg vi tar. Faren for at grådighetskulturen tar over er overhengende. Tydeligst ser vi det på den urimelige økningen i lederlønninger. Dette er et system i en innelukket logisk boble med  sirkelargumentasjon.

Kravet om stadig mer energi utsetter naturen for et sterkt press. Det blir tydelig i konflikten om bygging av landbasert vindkraft. Energi er blitt en handelsvare med store konsekvenser for vår urørte natur. Også tradisjonsrike næringer som reindrift kommer i konflikt med vindkraftverkene. Dette er en næring med lange tradisjoner somhar vært drevet av vår urbefolkning i nært samspill med naturen. Oppdrettsnæringen er viktig for Norge, men er blitt et alvorlig miljøproblem for mange  av våre fjorder. Fritidsboliger og nye veianlegg krever stadig nye arealer.

Vi trenger nyeløsninger

Ærefrykt for livet krever nå av oss at vi må orientere oss i andre baner. Mer enn noen gang må vi oppmuntre dem som kan tenke ut nye løsninger. Vårt forbruk og behov for energi må ikke øke presset på naturen. Gjennom friluftsliv og naturopplevelser får flere og flere et intuitivt forhold til naturen som kan minne om en økosofisk tilnærming. Dette er noe av bakgrunnen for folkeopprøret motvindkraftutbygging.

Kan markedsliberalismen erstattes av andre måter å organisere økonomien på.? Hva med en sirkulær økonomi som holder ressurser i sirkulasjon. Produsenter og leverandører av varer må tilby reparasjon og vedlikehold. Produkter må være laget for lang levetidog muliggjøre reparasjoner.  Vi må avvikle bruk og kast økonomi.

Vi trenger ren og fornybar kraft, men vi trenger løsninger som skåner naturen. Gjennom skatte- og avgiftspolitikk kan vi fremme andre naturvennlige løsninger. Det mangler ikke på kompetanse og gode ideer, De må bare få helt andre betingelser for å bli realisert. Profitthungrige energileverandører må ikke sette premissene for vår energipolitikk. Vi skal produsere for forbruk og ikke for overforbruk. Det er i dag stor uenighet innen fagmiljøer omvårt framtidige behov for elektrisk kraft. Denne tvil må kommenaturen til gode.

Vi må styrke virksomheten til de frivillige miljøorganisasjonene og miljøavdelingene på sentralt, regionalt og lokalt hold. Fagfolk innen miljøproblematikk, økologi og naturvern må får større innflytelse på vår politikk. I dag er det (altfor?) tette bånd mellom økonomer, markedsliberale krefter og politikere. Kort sagt, de som profiterer på status quo. Dette hindrer oss i å tenke nytt og utvikle alternative strategier.

Forfatteren Leo Buscaglia har skrevet: «Forandring. Det har makten til å løfte frem, å helbrede, stimulere, overraske, åpne nye dører, bringe frisk erfaring og skape spenning i livet. Det erabsolutt verdt risikoen.»

Kjærligheten til naturen og livet i skaperverket er min viktigste motivasjon for å skape forandring.

Lengselen jeg bærer på er forandring fra vårt nåværende markedsliberale system.

Håpet er at vi gjennom åpen debatt kan få politikere ved neste valg som våger risikoen ved forandring. Dette kan være vårt viktigste bidrag i klimakampen..

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt