Verdidebatt

Kan vi snakkes i stedet for å slåss?

Igjen er det Skeive Sørlandsdager i Kristiansand, og igjen får vi som står for et klassisk, kristent syn på seksualitet og ekteskap skylden for at homofile og transpersoner er nedbrutte og ikke orker å gå på jobben. Vi lider av homofobi, får vi vite. Pride-bevegelsen ønsker derimot å fremstå som forkjemper for kjærlighet, raushet og toleranse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvis det er tilfelle, er det merkelig at utstillingen i Rådhuskvartalet laget av Pride Art inneholder bildet «At the Last Supper We Shall Not Be Ashamed» av Tove-Mari Odderdal.  Det er en karikatur av Leonardo da Vincis ikoniske bilde av Jesu siste måltid med disiplene, der nattverden ble innstiftet.  Dette bildet er et av kunsthistoriens aller fremste mesterverker og måltidet det fremstiller ble et kirkelig sakrament og feires av kristne i alle kirkesamfunn og trosretninger over hele verden.

I Odderdals bilde er Jesus og disiplene byttet ut med en motbydelig samling lettkledde kvinner i pornografiske positurer. Korsfestelsen blir fremstilt som en sado-masorkistisk handling.  Dette oppfatter jeg som et direkte angrep på og latterliggjøring av kjernen i det kristne budskapet, påskeevangeliet.  Odderdal sier til Fædrelandsvennen at bildet er en del av en rettighets- og frigjøringskamp.  «Vi er glade for å kunne gi publikum vårt perspektiv i en viktig debatt,» sier hun.

Den verdensvide kirken tar ikke skade av bilder og angrep som dette, heller ikke de lokale menighetene i Kristiansand.  Jeg tror ikke at vi kristne her i byen skal bli noen belastning for det psykiske helsevesenet fordi mange ikke liker oss.  Vi skal nok også klare å gå på jobben.

Jeg er glad for at bildet henger der det gjør. Jeg er en ihuga forkjemper for ytringsfrihet, og den gjelder selvsagt også for Pride-bevegelsen.  Odderdals bilde gir et unikt innsyn i en del av tankegodset som driver Pride-bevegelsen framover. Inkludering av annerledes tenkende er ikke det som slår meg, når jeg står i  Rådhuskvartalet og betrakter det store bildet. Men, hatet mot oss kristne, som kunstneren kommuniserer, er vi nok i alle fall delvis skyld i selv.

Kirken har gjort mye urett mot seksuelle minoriteter.  Men jeg får inntrykk av at Pride-bevegelsen nå ønsker å ta opp den kirkelige middelalder-tradisjonen på dette området og rette hatet mot oss kristne av i dag.  Jeg hadde vel kanskje ventet noe annet av bevegelsen som først og fremst ønsker å stå for inkludering, mangfold og toleranse.  Og det i en tid da de seksuelle minoriteter har vunne igjennom på alle juridiske punkter, og blir heiet fram med parader og flagg over hele landet. Det er tydeligvis ikke nok.  Fædrelandsvennen er på lederplass 19. august enig med Pride-bevegelsen. Holdningsendringer må til, spesielt her på Sørlandet, mener avisen.  Det finnes tankegods her som ikke kan aksepteres, ikke engang når mangfold og toleranse står i fokus.  Dette minner om meningstyranni, som jeg ikke trodde Fædrelandsvennen ville fremme.

Jeg ønsker meg en debatt som ikke er preget av floskler som homofobi og middelaldersk hat, men som kunne gi innsikt og forståelse.  Fra mitt ståsted handler dette først og fremst om organiseringen av samfunnet vårt, og ikke minst om forholdene barna våre vokser opp under.

Organisasjonen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) mener at det finnes et mangfold av kjønn og at en todeling i mann/kvinne er en sosial konstruksjon.  Den jobber også for at alle former for familier og ekteskap skal likestilles; alt fra bofellesskap med vekslende medlemskap, til to-tre kvinner og en mann, og omvendt.  FRI arbeider for at barna skal lære at forskjellige familiekonstellasjoner er en verdifull del av vårt samfunn, kan vi lese på organisasjonens hjemmeside.

En ny trend bærer navnet sologami.  Det er kvinner som, motivert av en sterk egenkjærlighet, gifter seg med seg selv.  To eksempler på dette er britiske Sophie Tanner og italienske Laura Mesi.

Er dette en ønsket utvikling?  Er det greit at vi bare avvikler kjernefamiliens rolle som grunncellen i samfunnet og at enhver organiserer livet sitt som man selv ønsker?  I så fall foretar vi et gedigent sosialt eksperiment som vi ikke aner rekkevidden av. Hva med barna?  Vil alle disse forskjellige konstruksjonene ha barnas beste i fokus?

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne to lovforslag for Stortinget om styrking av kjønns-og seksualitetsmangfold.  Læreplanene i barnehager, grunnskoler og videregående skoler skal ifølge forslaget styrkes når det gjelder «Rosa kompetanse.»  Begge forslagene ble forkastet, men lignende forslag vil trolig bli fremlagt senere.  Det er enighet, også blant oss kristne, om at seksuelle minoriteter ikke skal diskrimineres, men ha trygge og gode livsvilkår.  Men jeg kan ikke se at vi må svekke vår samfunnsstruktur for å få dette til.

Det er på tide med en skikkelig debatt om hvilken utvikling vi vil ha.  Vi kan ikke lenger nøye oss med lettvinte slagord og vulgære oppstøt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt