Tore Olsen

24

Inspirert av Marit H. Meyers innlegg "Kampen for et liberalt demokrati"

Det er mye godt skrevet av Meyer i hennes innlegg, det inspirerer til en kommentar. Selv er jeg blitt apolitisk. Beveget meg fra venstre til høyresiden i politikken, for til slutt å ende fargeløs. Uten tillit til "politikk" som samfunnsbyggende verktøy. Politikk oppleves som et nødvendig onde, men skulle ha vært forbudt - egentlig. Det går hele tiden galt av sted, - hva er alternativet?

Publisert: 24. aug 2020

Også det å ha beveget meg fra ateistisk holdning, til å være en dypfølt kristen, åpner for et perspektiv på hva det innebærer å (måtte) kjempe for noe. Hva kjemper vi for? Frihet, fred og fordragelighet oss mennesker i mellom, virker å være Meyers motiv i kampen. Hva kjemper vi mot? Alle andre som ikke ønsker alle andre samme frihet, fred og fordragelighet, som oss selv?

Det vi kjemper for har sin rot i vårt eget indre konfliktmiljø. Min etterhvert oppvåknende erkjennelse er, at så fort jeg fristes til å dømme eller fordømme, oppstår en indre uro som ubevisst motiverer meg til å "kjempe". Til å fokusere frem en løsning og gå for den - ofte med en høy grad av moralsk indignasjon. 

Hvordan demper jeg den indre uroen, den indre konflikten når jeg finner "feil" hos andre, i stort eller smått? Hvilke verktøy skal jeg bruke? Diskusjon, dialog, anklagelser, fordømmelser - man må jo si ifra! Må man ikke? Hvordan skal jeg få andre til å endre seg? Tilpasse seg mitt eget verdifulle meningsgrunnlag, min moral og min personlige overbevisning?

Gå til krig mot krigen, ruste opp for å bryte ned motstand! VINNE kampen er viktig!

Siden Kain slo Abel i hjel, har kampen pågått. I sum er årsaken til konflikten(e), en indre uro-følelse hvor vi opplever oss forsmådd, på et eller annet vis, ganske raskt motiveres vi til godt - eller ondt. 

Den indre uro vil alltid projiseres mot en ytre fiende, til slutt har vi berlinmur og atombomber.

Freden vinnes der uroen begynner, i oss selv. Det er i kampen mot vårt ego, den "sekken" hvor våre meninger fostres og springer ut i fra, som den egentlige seier skjer. Tømme den sekken gir fred, tro du meg! Men ikke å tømme den i andres ditto, gir fred!

I vårt eget ego kan alle seire, uten å måtte gi fra seg makten over eget liv, egen fred, egen frihet, egen fordragelighet. Istedet for slik vi vanligvis gjør det, projisere den indre uroen over på andre og dermed overlate til dem å ta ansvaret for vårt eget indre konfliktklima. 

Hvem vil gå på torget å rope ut: "Har det ikke bra, kan noen her ta over livet mitt - rette det opp, så når den jobben er gjort, gi det tilbake til meg i full orden? Noen frivillige som har tid til overs?" (Og det er her det politiske miljøet tar over. Det kollektive egoets grobunn for fred, frihet. fordragelighet og fremgang. Der finnes viljen for å rette opp det vi selv har forfeilet. Der kan vi kjempe videre, ikke en og en, men alle mot all der finnes makten....... tror ikke på det - lenger.)

Det blir som i kampen mot fattigdom. Man vinner ikke kampen mot fattigdom med kollektive tiltak, eller politikk. Det har aldri skjedd og vil aldri skje. Kampen mot fattigdom skjer ved at én og én fattig får/tiltar seg muligheten til å kjempe seg ut av sin personlige fattigdom. 

Det skjer en for en, akkurat som i kampen frihet, fred og fordragelighet. Det skjer en for en, og er ikke et kollektivt løst problem, hvor politikk - f.eks. løser det. Freden for mennesket består i å tilgi sin bror. Den loven er universell, som i kampen mot fattigdom; Søk Guds rike først, så skal dere få alt det andre i tilgift. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot denne verdens herrer.......

Hvis ikke denne ironien spilles ut da: https://reportasje.vl.no/artikkel/955-reddet-tusenvis-av-sultende-ukrainere

Skaperverket er lovfestet, og det finnes ikke et rom, eller område, eller en tilstand, som ikke reguleres ved lov. Der har personlige meninger ingen forrang. Fred, frihet, trygghet vinnes i harmoni med et universelt, overordnet gitt lovverk. Vi er derfor uunngåelig avhengig av vår egen personlige seier over vårt indre konfliktklima. Den seier kan projiseres med varig hell, på et kors vi selv må ta opp og bære på egen rygg.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere