En god gutt, men et dårlig forbilde

«Fortsatt en god gutt» skriver Esten O. Sæther i en kommentar i Dagbladet. Og ser ut til å mene at det er en selvfølge at vi nå er rause og tilgir Nordtug for hans nye feiltrinn. For selvsagt er det et feiltrinn, og tilgivelsen skal være uendelig som himmelen, Sæther trekker sågar inn bibelsk standard på tilgivelsen, 70 ganger syv. Det er nydelig.
Og Nordtug er selvsagt fortsatt like kjekk, like sjarmerende småsjenert og med nødvendig kledelige anger. Han har fortsatt idrettsprestasjonene i ryggen som tegn på hans rolle som nasjonalhelt.

Det er bare noe umusikalsk her. For visst gikk det bra denne gangen. Ingen ble påkjørt, ingen omkom, det er ingen hit-and-run-sak. Men hva om man klarer å se bort fra heltestatusen her og se saken kun i lys av seg selv:

Hadde det vært en hvilken som helst annen 30-40 åring, som råkjørte med kokain i blodet, på norske veier, hvor hadde nåden vært? Å elske en kriminell er familie og venners oppgave, ikke medienes, eller Dagbladets.

Å fordømme handlinger som er livsfarlige derimot, og som har et potensielt enormt skadeomfang, det er nødvendig å gjøre offentlig. Selvsagt kan man gjerne snakke om Nordtugs idrettsprestasjoner, men på nåværende tidspunkt klinger det dårlig og passer ikke inn. Per i dag bør han ikke trekkes frem som et forbilde, rett og slett fordi han fungerer som et dårlig sådan. Han har vist at det er greit å kjøre med promille, og at du blir tilgitt om du bare er likandes nok.

Nå må det ikke bli tilsvarende tilgivelse ved ruspåvirket råkjøring, først og fremst av hensyn til alle dem som i dag er døde eller dem som lever med skader etter andres uvettige kjøring, også med rus.

Fokuser på det som betyr noe akkurat nå.

Det er ikke om Nordtug fortjener medalje for sine idrettsprestasjoner en vakker dag.