To redaktører om kirkens tro

Det vekker oppsikt når Dagbladets redaktør John Olav Egeland retter søkelyset mot den lave oppslutningen i kirkevalget og den høye andelen av medlemmer i Den norske kirke som definerer seg som «ikke-troende». Vårt Lands sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore skrev i VL 20/6 at Egeland hadde meldt seg som «en litt spesiell messias for å dømme Den norske kirkes levende og døde». Bore tok oppgjør med det han kalte «pietismen i Dagbladet», der man fortsatt tror at omvendelse må til for å kalle seg «personlig kristen».

På lederplass i VL 26/6 slo Bore fast at avisen «står trygt på evangelisk-luthersk grunn, og på de lutherske kirkenes bekjennelsesskrifter». Men da er det oppsiktsvekkende at Bore forholder seg så overflatisk til den tro som «kirken står og faller med», nemlig læren om rettferdiggjørelsen – hvordan et menneske kan bli frelst ved tro.

I Augustana IV heter det at «et menneske kan bli rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Jesu skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder». Denne frelsende tro har ikke et egenprodusert innhold. Det dreier seg om en personlig tillit til at Jesus ved sitt frelsesverk har lagt grunnlaget for syndenes forlatelse og evig liv i Guds rike. I 1. Johannes brev 5, 11-13 står det: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» En troende kristen vet at han/hun er en synder som stadig trenger Guds nåde og vender seg til Jesus og tar til seg Bibelens frelsesløfter.

Augustana X lærer at en som er døpt, kan falle fra troen. Da er det kirkens kall å forkynne til omvendelse, som består av anger og tro. Legg merke til at dette er evangelisk-luthersk lære. Denne er forpliktende for alle biskoper og prester i Den norske kirke, og for Vårt Land. Bore formaner Dagbladets redaktør til å «respektere folks evne til å velge selv, og applaudere en bred folkelig kirke som viser stor romslighet både utad og innad» (VL 20/6).  Nå har undersøkelser vist at av de som har stemmerett i Den norske kirke, oppgir 42 prosent at de ikke er troende. En tidligere undersøkelse viser at en tredel av kirkens medlemmer regner seg som ateister.

Burde ikke Bore respektere disse medlemmenes evne til å velge hvordan de vil beskrive sitt forhold til den kristne tro? En ateist benekter at Gud finnes og kan ikke samtidig være en kristen. En ateist forkaster samtlige ledd i den trosbekjennelsen til den treenige Gud som fremsies i kirken hver søndag. En kirke som vil være bekjennende og misjonerende, må forkynne slik at mennesker kommer til kristen tro. Ellers svikter kirken Jesu misjonsbefaling.

Egeland betrakter kirken utenfra og spør om hva som bør veie tyngst for kirken: Sjelenes frelse eller statens millioner? (VL 16/6). Når kirkens avstår fra å forkynne til omvendelse, kan grunnen være frykt for at ikke-troende melder seg ut av kirken. Dette kan ramme kirkens økonomi, slik Egeland påpeker. Men det er en enda større tragedie dersom kirken slutter å lede mennesker til tro. Alle skal etter døden stilles til regnskap for Guds domstol. Kirkens kan borttolke dette,velsigne synden, tilpasse seg folkeopinionen, fjerne alt anstøtelig og på den måten prostituere seg selv for penger. Da er den ikke lenger Jesu Kristi kirke.

Dialogen mellom Bore og Egeland røper at Egeland har bedre forståelse av hva som er kirkens krise enn det Bore gir uttrykk for.