Koreakrigen og Kirken i Korea

Den meningsløse krigen. Koreakrigen var både et nederlag for etterkrigstidens fredshåp og en ytterligere skjerping av frontene i den kalde krigen. De nordkoreanske stridsvognene som med sovjetisk støtte rullet inn over den magiske grensen langs 38. breddegrad hadde ett mål – et kommunistisk styre på hele den koreanske halvøya. Slik gikk det ikke - isteden fikk man en tre års sammenhengende lidelse med enorme materielle og menneskelige tap på begge sider, intens amerikansk bombing og intervensjon fra såvel FN som Kina. Og sluttresultatet ble omtrent som da de startet - med en grense trukket langs 38. breddegrad.

For mange er dette kjent stoff. Mindre kjent er den spennende og smertefulle historien om den koreanske kirken, som havnet i en skvis mellom de stridende partene og som ble ofre for kommunistenes brutale forfølgelse.

Kristne som flyktet sørover. Allerede før Koreakrigen var et faktum, var forfølgelsen i det kommunistiske nord en realitet; Titusener av kristne forsvant, massehenrettelser ble satt i system og kristne flyktet sørover eller gikk under jorda. Rundt 200.000 av landets 500.000 kristne flyktet fra Nord-Korea i løpet av krigen. Slik ble forfølgelsen i nord en katalysator for vekkelsen i sør, hvor den eventyrlige kirkeveksten har ført til at rundt 30% av befolkningen idag regner seg som kristne. Og på tross av enkelte skandaler og sammenblandinger mellom politikk og religion, så har den kristne innflytelsen i Sør-Korea forvandlet det koreanske samfunnet og ført til gjennomgripende reformer som har løftet opp kvinner, barn og samfunnets fattige. Sør-Korea er også et av de landene som pr. idag sender flest misjonærer til andre deler av verden.

Vekkelsen i nord. Men egentlig var det i nord at den kristne kirken hadde det sterkeste fotfestet: En omfattende vekkelse, som startet i 1907 i Pyongyang, startet da lederne i Jangdaehyun Church etter uker med bønn begynte å bekjenne sin synd og Den Hellige Ånd falt. I løpet av måneder spredte vekkelsen seg til hele nord-regionen, og antallet troende økte fra rundt 10.000 til 250.000 i 1910. I Pyongyang var én av fire innbyggere kristne, det ble bygd sykehus og skoler i stort tempo, og antallet kirker ble så stort at byen på folkemunne ble kalt «Østens Jerusalem».

I dagens Pyongyang er det ikke mulig å finne igjen stedet hvor Jangdaehyun Church en gang lå; den ble jevnet med jorden for å gi plass til to 20 meter høye statuer av Kim Il-Sung og sønnen Kim Jong-Il, statuer alle må bøye seg for når de passerer. Slik demonstrerer myndighetene for all verden at den kristne troen er utradert og erstattet av kommunismens idealer.

Eller – er den det? For hvordan gikk det egentlig, og hva hendte med de par-tre hundre tusen kristne som ikke flyktet sørover?

Klappjakt på kristne. Da krigen var over, ga Kim Il-Sung ordre om at den kristne troen skulle rykkes opp med rot, og at kristne familier skulle elimineres i tre generasjoner. Var bestefar kristen, skulle også hans barn og barnebarn drepes, eventuelt settes i høyrisiko konsentrasjonsleir sammen med ham. Denne innbitte aggresjonen mot alt som smaker av kristen tro er påfallende, men er typisk for det hatet mot kristen tro som har preget marxismen. I 1962 hevdet Kim Il-Sung i en tale at målet var nådd – at alle prester og pastorer var drept, og at alle kristne var satt i fangeleir. Og selv om dette ikke var tilfelle, så er det grunn til å regne med at antallet kristne sank betraktelig mellom 1953 og 2000.

Men kirken i Nord-Korea lever, selv om den hele tiden lever i fare for å bli avslørt og angitt. Angiverkulturen stikker så dypt at de fleste kristne ikke engang tør å dele troen med sine barn, som på skolen blir opplært til å tro at kristne er onde spioner som dreper uskyldige barn for å selge deres blod og organer. Dersom barna oppdager kontrarevolusjonære tendenser hos foreldrene – for eksempel om de finner en bibel – så er de lært opp til å angi sine egne foreldre. Da er det ikke så overraskende at mange foreldre velger å legge barna i Guds hender og håper at de finner troen på egen hånd.

Som for Lee Joo-Chan. «Jeg visste at foreldrene mine var annerledes», fortalte han, «for de tok seg av de syke, de fattige og de som led nød. Om natten leste de fra en hemmelig bok som jeg ikke fikk se … og jeg visste også at hvis jeg noen gang snakket om dette til noen andre, så ville familien vår bli hentet.»

Hvor mange kristne finnes det i Nord-Korea? World Watch List (WWL), Åpne Dørers oversikt over hvilke stater kristne opplever høyest grad av forfølgelse, opererer med et sted mellom 200.000 og 400.000 kristne i Nord-Korea. Av disse befinner mellom 50.000 til 70.000 seg til enhver tid i en av landets fangeleire. Nord-Korea ligger også på topp på World Watch List, slik de har gjort det de siste 18 årene.

Men selv om nordkoreanerne i 70 år har vært utsatt for intens indoktrinering fra de står opp til de legger seg, så er det mye som tyder på at regimet er gjennomskuet: «Selv om regimet ikke har endret seg, så har folket gjort det», heter det i en rapport fra Christian Solidarity Worldwide (CSW) fra 2018 . CSW påpeker at sultkatastrofene på 1990-tallet var en vekker for mange, og at det da for alvor gikk opp for nordkoreanerne at myndighetene ikke ville dem vel. Dette har åpnet for en svart økonomi og utbredt korrupsjon, men har også gitt økt åpenhet for omverdenen og for Evangeliet.

Vekst på tross av. Med slike rammebetingelser er det nesten ikke til å tro at en undergrunnskirke kan overleve, og enda mer utrolig at den vokser. Mye av dette er takket være utholdende bønn og praktisk støtte fra den verdensvide kirke, en støtte som ofte formidles via kirkene i Kina. Det er også et faktum at nordkoreanske kristne fortsetter å forkynne et radikalt evangelium hvor det å leve hellig og overgitt framfor Gud er det viktigste man kan gjøre i livet. Her har vi mye å lære.

70-årsdagen for Koreakrigen er et trist jubileum, og det finnes heller ikke mange lyspunkter i dagens Nord-Korea, som på grunn av Korona-krisen igjen er eksponert for sult og fattigdom. Men det går an å glede seg over verdens modigste kirke, og be om at Gud styrker og bevarer den.

Dette innlegget sto på trykk i avisen Dagen 25. juni 2020