Hva sier miljøbevegelsen ja til?

Klimaendringene er et globalt problem som krever globale tiltak.  I et slikt perspektiv er det underlig å registrere at naturvernere sloss mot vindkraftutbygging på land under henvisning til at vi har et kraftoverskudd her til lands. Hovedargumentene er at vindmøller ikke er fine å se på og at de forårsaker store inngrep i naturen. Samtidig sier naturvernerne at det nå står om vår sivilisasjons eksistens.

Professor Terje Tvedt tar i Aftenposten 4. juni vannkraften i varmt forsvar også når det gjelder videre utbygging, mens han er mot landbasert vindkraft.  Han har rett i at energi generert av vannkraft er en god ting.  Men de av oss som husker tilbake til 70 tallet vil minnes at det jo først og fremst var miljøbevegelsen som protesterte mot utbyggingen av vassdragene den gangen.  Det var tanken på at flotte fossefall skulle legges i rør, som fikk miljøvernene til å gremmes. Også da sa miljøbevegelsen nei, uten å peke på alternative løsninger.

En annen kampsak for miljøbevegelsen er veiutbyggingen.  Den viser til forskning som sier at bredere veier gir mer biltrafikk, som igjen fører til mer utslipp og mer forurensning.  Dette er et argument som snart går ut på dato.  Norge er et av landene med flest elbiler i Europa, og i en ikke altfor fjern fremtid vil bilparken vår gi nesten null utslipp.

Argumentet med at det er produksjonen av batteriene som gir utslipp, holder heller ikke særlig lenge.  I en rapport publisert av det svenske miljøinstituttet i 2019 går det fram at halvparten av utslippene i forbindelse med batteriproduksjonen kommer fra elektrisitet generert fra fossile energikilder.  Rapporten slår fast at disse utslippene vil gå mot null når elektrisiteten kommer fra fornybare kilder.  Resirkulering av batterier vil også bidra til mindre utslipp.

Bilen er kommet for å bli. Den trenger trygge veier å kjøre på.  Det er ikke nok å bygge ut sykkelveinettet.  Å sykle til jobben er både positivt og helsebringende, og fortjener trygge sykkelstier.  Men, denne aktiviteten bidrar lite til reduksjon av global oppvarming.  Det er fint å oppfordre til mindre forbruk og si nei til energikrevende goder.  Men det monner ikke så mye i den store sammenhengen.  Det som kan monne er at den industrien som har skapt mye av forurensningen også kommer med løsningen.

Dette skjer i stadig økende tempo. Det bygges ut både sol- og vindkraft, hydrogen- og bioenergi-anlegg, så vel som anlegg for karbonfangst.  Tyskland kan vise til positive resultater etter målrettet og langsiktig satsning. Sol, vind, bioenergi og vannkraft utgjorde 19% av den tyske energiproduksjonen i 2010.  Målet er at fornybar energi skal utgjøre 65% av produksjonen innen 2030.

FNs klimapanel sier at vi må slippe ut 45% mindre CO2 i 2030 enn vi gjorde i 2010.  For å klare dette må vi ikke bare si nei.  Vi må også si ja til noe.

En studie laget av forskere ved Energy Watch Group and LUT universitetet i Finland sier at 100% fornybar energiproduksjon er mulig innen 2050. Solar- og vindenergi utpekes som «arbeidshestene» i det nye globale energisystemet. Solenergien skal i dette scenariet stå for 69% av den totale energiproduksjon. Vindenergien vil utgjøre 18%, mens bioenergi, vannkraft og energi fra jordvarme vil levere resten.

For å nå dette målet må det satses på alle områder og alle teknologier.  Det er direkte provinsielt å si at vi ikke trenger å satse på landbasert vindkraft fordi vi har nok energi her i landet. Fra 2018 husker vi den opphetede debatten om Norges deltagelse i EUs energibyrå ACER.  Motstanderne advarte mot tap av suverenitet, og det faktum at ACERs hovedkvarter ligger i Ljubljana, hovedstaden i Slovenia.  De så ingen fordeler ved å delta i den store europeiske dugnaden med å skape fremtidens fornybare energiproduksjon og dermed reduksjon i den globale oppvarmingen.  Nei, da er det viktigere med norsk sjølråderett.

Jeg er av naturen optimist, men innrømmer gjerne at det kan skje ting som gjør at de fremtids-utsiktene jeg har skissert må revideres.  Men det gjelder vel også pessimistene i miljøbevegelsen?   Fra byplanleggerne har vi lenge hørt at befolkningsfortetning er veien å gå.  Vi sparer energi på å bo tett og det er også mye å tjene rent økonomisk på dette.  Men så kom koronaviruset, og vi måtte holde avstand.  Viruset spredte seg fortest og mest der folk bor tettest.

Det er ikke lett å planlegge morgendagens samfunn.  Det er mye vi ikke vet.  Men det er ikke klokt å bare si nei. Når man finner det nødvendig å protestere, må man i det miste foreslå alternative løsninger - som monner.