Ennå har jeg mye å si dere

I alle fall har jeg skrevet ganske mye om begrepene Sønnen og Faderen de siste ti årene her på verdidebatt.no. Og sannelig er jeg her igjen. Jeg håper Masvie ikke blir oppgitt over mitt innlegg om han ikke skulle ha hatt noe fra mine innlegg i tankene da han skrev sitt innlegg.

Kirkefedrene forsto Salomos Høysang som forholdet mellom Kristus og kirken. Det ble også nevnt at de gamle rabbiene forsto Høysangen som forholdet mellom Gud og hans folk. "Gud og hans folk" er en mye mer nøyaktig beskrivelse i denne sammenheng enn Kristus og kirken etter min mening. Spesielt om en oppfatter Guds folk som folk som søker Gud og ikke bare mer avgrenset som Guds utvalgte folk, noe som peker til en annen sammenheng. For med Kristus og kirken må en ta med at Kristus (forstått som den salvede - en tittel gitt Jesus) ikke sa noe av seg selv, men sa og gjorde det Faderen ga ham å si og gjøre.

Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. Johannes 8:28.

Avklaringen er tilstrekkelig her og tydelig gjort til kjenne i mange vers fra den nyere del av Bibelen.

For et barn er oss født,

Herreveldet er lagt på hans skulder.

Underfull rådgiver, Veldig Gud,

Her er begrepet far brukt igjen, og det på et langt tidligere tidspunkt enn Jesu åpenbaring. Jeg kan ikke forstå at det skulle være noen tvil om at titlene nevnt i vers 9:6 hos Jesaja gjelder en Menneskesønn som på ett eller annet tidspunkt i historien - etter Jesajas tid og etter Guds Sønns tid - ville komme til å manifestere Guds vilje. Dette om verset profeten ga skulle kunne bli regnet som pålitelig og sant - og det er det. Man kan ikke bare akseptere begrepet far, men ha seg frabedt at forståelsen av begrepet impliserer et avkom, og at far ikke skulle kunne tilkjennegi seg selv på et senere tidspunkt etter sønnens tilsynekomst. Vel, man kan sikkert hevde det, men særlig interessant er det ikke i dagligtale som i denne sammenhengen.

Gud er Den for oss evig opphøyde, hellige og skjulte komponist, orkestrerer, dirigent - og uendelig mye mer - som fullkommengjør en Menneskesønns fremførelse for våre ører og øyne til fastsatte tider - og slik har det alltid vært, fortsatt er og vil fortsette å være. Ordene jeg bruker bør selvsagt forstås metaforisk og ikke at Gud er en komponist, orkestrerer og dirigent slik ordene brukes i vår dagligtale.

Fra Adam og til Kristus har det vært en lang rekke med veiledende, dynamiske og progressive åpenbaringer fra Gud. Fra kristent hold (etter en "nedspikket" teologi til bare Kristus og kirken står igjen) kan det lett oppfattes som at det mange kristne tilkjennegir er at all guddommelig åpenbaring er avsluttet med Kristus. Her er min oppfatning at troende hevder det kun er Kristus og kirken som skulle utgjøre det eneste sanne - les misjonering blant arabere, israelere og andre nå. Det dynamiske og progressive på profetnivået synes kristne å ha forlenget til et stillestående og oppsmuldrende anliggende på de troendes nivå. Dette er tilnærmet å forstå som at mange kristne krampaktig prøver å kile seg mellom Gud og Menneskesønnen, og holder Kristus som et teologisk gissel til deres krav er innfridd. Er det virkelig slik Guds plan var ment å bli videreført. Nei, her er virkelig Guds tålmodighet og nåde synlig for alle som ser.

Med vennlig hilsen Svein-Ole Hansen