Frigjøring og kamp om fremtiden

For mange år siden samtalte jeg med min nå avdøde kollega, professor Carl Fr. Wisløff, om situasjonen etter at krigen var slutt. Han hadde som mange andre prester nedlagt sitt embete under kirkekampen. Ikke så lenge etter 8. mai kom det en melding fra Den midlertidige kirkeledelse til prestene om å gjenoppta tjenesten i statskirken. Dette var da veldig brått, tenkte Wisløff den gangen. Kunne de viktige lærdommene av kirkekampen mot nazistaten nå bare legges til side? Det var sterke politiske krefter i det frigjorte Norge som ønsket nettopp det.                                                            Prester som hadde sluttet opp om nazistaten, hadde det til felles at de i 1942 ikke hadde nedlagt sine embeter og ikke gitt sin tilslutning til bekjennelsesdokumentet Kirkens Gunn. De gikk ikke inn i kirkekampen, men forble lojale mot den «gamle» statskirken under naziledelsen, og noen ble svært ivrige talsmenn for nyordningen. Etter okkupasjonens slutt skulle de etter hvert stilles for retten og svare for sine liv. Egne domstoler for geistlige var for lengst borte. Men Den midlertidige kirkeledelse ville på sin måte ha en relasjon til oppgjøret med prestene. Det bød på vansker. De «statslojale» prestene ble stilt for vanlige domstoler og dømt etter rent verdslig rett som andre landssvikere. Men hva med deres forhold til kirkekampen og fremfor alt erklæringen Kirkens Grunn? Det var spørsmål som ble holdt utenfor den avgjørende rettergangen. Bare i lavere rettsinstanser ser man dette tema så vidt blir reflektert.                                                                                                                                           I Kirkens Grunn er det en oppfatning av forholdet mellom kirke og stat som nazistaten og okkupasjonsmakten selvsagt ikke kunne godta. Men heller ikke for en moderne stat av en annen politisk-ideologisk observans enn den nazistiske, er denne erklæringen lett å slutte seg til, siden den berører statens suverene makt. For Kirkens Grunn forutsetter at Grunnlovens evangelisk-lutherske religion (Grl §2) er forpliktende for statsmakten og at denne religionen har et objektivt gitt teologisk innhold.                                                                                      Etter det tyske nederlaget ble Norge styrt av alliert militærmyndighet. Da kongen kom tilbake 7. juni, ble makten overgitt til ham. Han gav Ap-politikeren Einar Gerhardsen i oppdrag å danne en samlingsregjering. Gerhardsen gjorde et politisk grep som varslet hva som etter hvert skulle komme. Han tok kommunister inn i regjeringen, mens han holdt  Kristelig Folkeparti utenfor. Han unnlot helt å ta kontakt med partiet, enda det hadde hatt representanter på Stortinget siden 1933. Kommunistene hadde derimot ikke hatt noen. Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved stortingsvalget høsten 1945, og Gerhardsen dannet sin andre regjering. Den antikristelige linjen som var signalisert, fortsatte. Det gjaldt å sikre ideologisk makt over skoleverket, et felt der de kristelige organisasjoner hadde vært særlige aktive. I 1946-47 ble ved Arbeiderpartiets brutale flertallsmakt Indremisjonen tvunget til å gi fra seg Oslo Lærerskole til staten.                                                                                                 I 1945 var det både i Norge og i Europa tro på en «kristen renessanse». Det motiverte etablering av flere kristelige tiltak. Det var også en forventning om at statskirkens ordning skulle forbedres. De politiske partier («Fellesprogrammet») hadde gitt et løfte om kirkelige reformer. En offentlig kommisjon skulle arbeide med dette. Målet var større kirkelig frihet innen statsreligionens rammer. Med kirkekampen i minne hadde mange i Den norske kirke forventning om det. Men kirkekampen og Kirkens Grunn var slett ikke glemt - i Arbeiderpartiet. Da regjeringens forslag om kirkereform kom opp i Stortinget i 1953, ble det totalt avvist av AP-flertallet. Det kirkelige reformkrav hadde sin bakgrunn i at biskopene hadde fått smak på makt under kirkekampen, slo en av Ap-politikerne fast.                             En av dem som gjerne holdt frem kirkekamp og Kirkens Grunn i møte med en sekularisert oppfatning av kirke og statsreligion, var naturlig nok biskop Eivind Berggrav. Etter hvert bleknet det historiske minnet. Men i 1978 nedla sokneprest Børre Knudsen - etter mønster fra kirkekampen - den «statlige del av» sitt embete i protest mot fri abort-loven,  som han mente var i strid med Grunnlovens statsreligion. Bispemøtet hevdet på sin side at hans henvisning til kirkekamp og Kirkens Grunn var irrelevant når det gjaldt statens lov om fri abort. Biskopene fikk solid støtte fra Høyesterett som avviste at statsreligionen i det hele tatt satte etiske grenser for statlig lovgivning. Ikke bare statsmakten, men nå hadde også «kirkens selv» gjort Kirkens Grunn antikvert.                                                                                                       Under okkupasjonen var det nazistatens plan om oppdragelse av barn og unge i nasjonalsosialismens verdensanskuelse som mer enn noe annet hadde provosert kirken. Her ble den kirkelige dåpsopplæring av barna i evangelisk-luthersk tro, som var forankret i Grunnloven, fundamentalt undergravd. Nasjonalsosialistisk ideologi var notorisk i konflikt med kristen tro og lære. Men hvordan gikk det med skolens kristendomsopplæring vel førti år etter kirkekampen? Alt ved overgangen til 1970-tallet ble premissene lagt for en dyptgripende endring. I 1969 fastslo Stortinget av skolens kristendomsundervisning ikke var Den norske kirkes dåpsundervisning. Men fortsatt skulle den være i pakt med luthersk konfesjon. Det betydde at fra 1969 hadde ikke Dnk noen dåpsundervisning for alle barnedøpte. Man fikk greie seg med hjelpen fra skoleundervisningen i rent statlig regi. Frem mot slutten av 1900-tallet endret Norge seg. Innvandring gjorde samfunnet mer og mer pluralistisk ikke minst religiøst. Den kulturelle og moralske enheten i samfunnet var truet. Faren var bl.a. at den muslimske minoritet kunne utvikle egne parallelsamfunn ledet etter sharialover. Man kunne stå overfor en konfliktskapende pluralisme. Det gamle kristendomsfaget kunne nå tas i bruk for et påtrengende politisk og kulturelt formål. Det kunne bidra til å utvikle en (ny) sosio-kulturell enhet. Men da måtte det omformes. Relasjonen til Den norske kirke var allerede borte. Nå måtte dets luthersk-konfesjonelle forankring fjernes. På 1990-tallet fikk man et helt nytt fag. I 1997 ble det konfesjonelle kristendomsfaget erstattet med et fag som hadde en nøytral religionsvitenskapelig orientering. Det var en visjon ledende sjikt i Arbeiderpartiet hadde hatt allerede på 1920-tallet. Nå var den blitt realisert.

Den norske kirke ble i 2012 en grunnlovsfestet statskirke og folkekirke (Grl § 16). Visse organisatoriske friheter har den fått. Men den alminnelige dåpsopplæring i den offentlige skole, som var den nødvendige forutsetning for en åpen folkekirkelig dåpspraksis, er for lengst falt bort. Kunnskapen om kristen tro er naturlig nok i sterk tilbakegang i folket, noe som berører alle kirkesamfunn. Sekularisme er blitt samfunnets normalitet. De historiske årsakene er mange og komplekse. At tradisjonen fra kirkekampen, som er en provokasjon for enhver ideologisk styringsglad statsmakt, etter hvert ble en provokasjon også for Den norske kirke, er en interessant historisk innsikt.