La sannhet og kjærlighet prege beslutningene – evakuer barna fra flyktningeleirene i Hellas

Kvekersamfunnet oppsto i England midt på sekstenhundretallet. Det var fra starten av et anti-autoritært samfunn med flat struktur, uten trosbekjennelse, dogmer eller prester. Kvekere tror at det er noe av Gud i alle, det indre lyset som kan veilede den enkelte til å ta beslutninger i pakt med sin samvittighet. Kvekernes andaktsform er stillhet, der man sitter sammen og åpner seg for kjærligheten og sannheten.

Hvis man tenker at det er noe av Gud i alle, blir krig en umulighet. Slaveri blir en umulighet. Alle mennesker blir likeverdige og hverandres ansvar, kvinner, barn og menn. Alle er uerstattelige for det store fellesskapet i verden nå og for fremtiden.

Fokuset på å hjelpe flykninger har kvekerne hatt gjennom hele sin historie, på nær sagt alle kontinent, inklusive Europa.  I mellomkrigstiden ble utsatte grupper hjulpet å komme seg ut av nazistenes Tyskland og etter krigen ble internt fordrevne tyskere i Tyskland hjulpet av kvekerorganisasjoner.  Grunnen til at amerikanske og engelske kvekere fikk Nobelprisen i 1947 var nettopp at de valgte å bistå der det var nød, uavhengig av hvilken side i en konflikt de som led nød hadde vært en del av.

Flyktninger og asylsøkere er det synlige bildet på nasjonal og internasjonal urettferdighet. Det er alltid en grunn til at mennesker forlater sitt hjem og sitt land. Det være seg voldelige konflikter, manglende evne for land til å gi sine innbyggere trygge levevilkår, eller miljøødeleggelser av dimensjoner som gjør store områder ubeboelige for mennesker. Krig, klimakrise, utbytting, ulikhet og undertrykkelse skaper flyktninger. Men alle disse tingene står det i menneskers makt å gjøre noe med. Vi må handle. Historikere i neste generasjon vil ikke kunne forstå politikere som ikke handlet.

Det er mange ulike grupper, kirkesamfunn og flere politiske partier som nå krever at Norge slutter seg til et tysk forslag om å evakuere barn fra flyktningeleirene i Hellas.  Flere europeiske land vil hente ut sårbare barn, blant dem Finland, Portugal, Irland, Belgia og Portugal. Er det én god grunn til at ikke Norge også skulle stå på denne lista?

Vi har visst det lenge og sett at leirene fylles opp med mange ganger det antallet de var ment for.  Foreldre på desperat flukt fra et liv i uverdighet og fare for død, med håp om at barna skal kunne få en mulighet til et liv og en fremtid. Og vi vet at det ikke bare er foreldrene som har et ansvar for barna sine. Alle har et ansvar for verdens barn - vår framtid.

Som andre frykter vi for konsekvensene når covid-19 bryter ut i disse overfylte leirene. Vi må ta advarselen fra Leger uten grenser alvorlig. Norge vet av egen erfaring at tidlig handling mot covid-19 er det som fungerer, og norske politikere har vist at de kan handle når det gjelder.

Selvsagt må vi finne en varig løsning på flyktningstrømmen til Europa. Statsminister Erna Solberg lover at Norge skal bidra med det. Men vi kan ikke vente på en løsning som det tar lang tid å utvikle, mens viruset sprer seg uhindret. Dette går ikke over av seg selv.

Jonas Gahr Støre sier at solidaritet ikke er å velge flyktninger fra én leir. Det er vi helt enige i. Men konklusjonen kan ikke være at vi skal sitte og ordne køen av verdige trengende inntil koronaviruset har gitt seg, og FN igjen begynner å overføre flyktninger fra sine mottak. Vi må hjelpe dem vi kan hjelpe, og vi må gjøre det nå.

William Penn (grunnleggeren av staten Pennsylvania og byen Philadelphia) var en tidlig kveker. Han var sønn av en høytstående offiser og som produkt av sin klasse og stand, bar han moteriktig uniform med sverd. Da han sluttet seg til kvekerne, spurte han George Fox, grunnleggeren av kvekerbevegelsen, om det var rett av ham å fortsette å bære sverd, siden han som kveker regnet seg som pasifist. George Fox svarte: «Bær du ditt sverd så lenge du kan.»

Når du har tenkt på det lenge nok, når samvittigheten gnager og du kjenner at tiden er inne, da blir det valget enkelt som i utgangspunktet kunne synes nesten umulig. Da kommer kraften til å handle.

Vi er mange som kjenner at tiden er inne for å evakuere barn og barnefamilier ut av leirene i Hellas. Det er ikke lenger mulig å bare observere den tragedien som utspiller seg. Tiden er inne til å «legge bort sverdet». Det vil føles som en stor seier når beslutningen først er tatt.

La evakueringen av barna bli en seier for fellesskapet i Europa.