Verdidebatt

BARE EN DRØM – I KORONATIDER?

Korona kunne ha lært oss at vi lever på en illusjon. Korona-tida kunne ha lært oss at vi aldri skal, eller vil, bli det rike oljelandet mer. Men...

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den kloke, gamle venetianeren reflekterer omkring livet i sin egen by – i korona-tider.

Byen får lov til å hvile. Kanalene har rent vann. Lufta er ren, og de urgamle lydene av gondoler, fottrinn over broene, og fugler – alt dette kommer tilbake. Byen tar ferie fra menneskene. Tar ferie fra Cruise-turistene som frenetisk samler flest mulig opplevelser på kortest mulig tid, men uten å se, eller høre, bare de får krysse av som sett, i sine digitale hukommelser.

Og den gamle mannen ber om at byen hans har lært noe av korona, at man må satse på en ny turisme, en turisme som har tid til å fordøye den gamle skjønnhet i havet. En turist som vil nyte byens kulturskatter på den eneste måten mennesker skal bevege seg på, på hellig grunn – med ydmykhet og langsomhet.

Han vet hva han snakker om, den gamle. Hans land er en eldgammel kulturnasjon, og selv nordboernes mest usmakelige gjester har han mottatt med åpenhet og overbærenhet, men endelig kan han si hva hans venetianske hjerte har hatt lyst til å si lenge: vær ydmyke mennesker, dersom dere skal se noe som er større enn dere selv.

Hva angår dette oss? Som turistland er vi på barnestadiet mot dette. Men hva lar vi barnet utvikle seg til?

Vi utvikler tidsbøller. Snapshot-bøller. Bar-runde-bøller. Ribb-bøller.

Vi utvikler opplevelsessentra der mest mulig skal inn, på kortest mulig tid, og der innsatskapitalen er så stor at det ikke er tid til å være i naturen, eller vår egenart – kystkulturen.

Alt skal styres av dette ene: kapital = mengde = tid.

Det er i denne virkeligheten Norge lever, og det er denne virkeligheten som blir vår bane.

For vi lever på «evige» sannheter: Penger er tid! Penger er industriell vekst. Industriell, og finansiell vekst betyr framskritt – og dette «framskrittet» er, tydeligvis, den eneste måten å leve på. Og vi hører fra alle besserwissere: «Framtida er alt det som ikke enda er produsert, og solgt!»

Korona kunne ha lært oss at vi lever på en illusjon. Korona-tida kunne ha lært oss at vi aldri skal, eller vil, bli det rike oljelandet mer. Koronatida kunne ha lært oss at vi ikke kan lage et nytt «bærekraftig lykkeland» ved å fortsette som før, bare vi bygger ut mer «grønn» industri, og «grønne» kraftkilder.

Så lenge har vi levd med teknologiske framskritt at teknologien har blitt vår gud. En fortreffelig gud som vi har skapt selv, og som alltid skal redde oss.

Når jeg hører politikerne begynner å snakke om annet enn korona-krisa igjen – hører jeg likevel alt det som ikke vitner om ydmykhet og langsomhet: oljeutvinning, havvind og fortsatt rovdrift på norsk natur for å gjøre landet vårt til «batteri» for tysk storindustri. Ingen skal senke tempo. Ingen skal reflektere over forbruket. Ingen skal komme i tanker om å senke forbruket. Alt skal gjøres for at det ikke skjer. Pengeflytterne skal fortsatt diktere vår framtid.

Vårt problem er at vi er en ung kulturnasjon. Vi har så liten humankapital at vi tror det skal være slik. Gud har vi avskaffa. Solidariteten er stein dau.

Politikerne er stort sett enige, men sloss om bagateller.

Det er i slike tider vi må be om ydmykhet og langsomhet. Det går bra! Vi kan leve annerledes. Vi vil leve annerledes.

Vi er folk, og vi er tilpasningsdyktige.

Nå har vi tilpassa oss de hastige tids-slukerne og finansspekulantene lenge nok!

Nå vil vi tilpasse oss naturen, og oss selv – og våre barn.

Hadde ikke det vært en fin drøm?

Hans Anton Grønskag

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt