Verdidebatt

Da Moder Jord fikk feber

Det var en gang en liten jordklode som begynte å bli uvel. Hun kjente det verket i land etter land, og i de store byene harket og hostet hun fra både skorsteiner og eksosrør. Etter hvert kjente hun også at temperaturen begynte å stige.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det må være noe alvorlig, tenkte hun. Lurer meg på hva menneskene vil gjøre med dette? Hun hadde latt dem forvalte seg i flere tusen år, og de hadde stelt i stand mye galt på de årene. De hadde likevel alltid klart å løse problemene før.

Denne gangen var hun usikker. Menneskene møttes og pratet mye om den stigende temperaturen. De snakket om isen som smeltet og havet som steg, om farlige orkaner og branner, men det ble smått med løsninger på problemene.

Kanskje også menneskene må få litt feber og føle pusteproblemer før det blir fart på dem for å få til en endring, tenkte Moder Jord. Jeg får få flaggermusene mine til å produsere et nytt virus, kom hun til. Det kan kanskje få fart på sakene.

Som sagt, så gjort. Det tok ikke lang tid fra det nye viruset var oppstått, før det ga mennesker over hele jorden både langvarig feber og alvorlige pusteproblemer. Og da skjedde underet! I løpet av få uker stoppet nesten all flytrafikk, og etter få måneder måtte oljeprodusentene betale for å bli kvitt oljen sin.

Nå kjenner jeg faktisk allerede at det er lettere å puste, tenkte Moder Jord. Fortsatt var det vondt i mange land, men mon tro om ikke feberen allerede var i ferd med å gå litt ned? Hun turte likevel ikke helt å tro på at dette ville vare.

Så gikk tiden. Hun fulgte godt med på hva menneskene gjorde. Hun så at de begynte å møtes på andre måter enn før, og at de på ny satte stor pris på de nære ting. Etter hvert vant de over viruset, men nå levde de livene sine på nye måter.

Da det var gått en del år, følte Moder Jord at hun følte seg bedre. Feberen var gått ned, og det var slutt på hosting og harking. Hun kjente fortsatt at det gjorde litt vondt rundt omkring, men nå var hun trygg på at utviklingen gikk rett vei.

Hva menneskene syntes om denne utviklingen, forteller denne historien ingen ting om. Mye tyder likevel på at også de nå var glade for det som hadde skjedd, etter at de var kommet over det første sjokket.

Og snipp snapp  snute, så var dette eventyret ute.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt