Roar Mikalsen

23

Sjelemesse for politiet

Fordi det er et krav at politiet reflekterer over egen moral og blir i stand til å se den i lys av politiprofesjonens etiske grunnlag, har man på politihøyskolen faget Yrkesetikk. Dog, dette hjelper lite når etaten er gjennomsyret av en ukultur som motarbeider vår konstitusjons- og menneskerettighetsarv.

Publisert: 20. apr 2020

Det moderne samfunn stiller store krav til ordensmakten. Daglig møter politiet utfordringer som må løses på en profesjonell måte, og for at etaten skal være i stand til å ivareta borgernes rettsikkerhet er det viktig at ansatte reflekterer over kvaliteten på tjenestene. Ikke minst kunnskap om kontrakts-tenkning og menneskerettigheter må være på plass for at politiet skal vise til en moralsk plattform. Det er derfor ildsjeler jobber for dette, men til tross for gode intensjoner forblir etaten plaget av totalitært tankegods.

Kognitiv dissonans

Spørsmålet som skaper så mye bry er om forfølgelsen av narkotikalovbryterne er forenlig med prinsipper som likhet, selvbestemmelsesrett, forholdsmessighet, og frihetspresumsjon. Det er disse som definerer folkerettslige forpliktelser, og overført på narkotikalovgivningen tåler den dårlig menneskerettighetenes lys.

Det er derfor rusreformutvalget minner om at konvensjonsmessige forpliktelser tilsier en avkriminalisering. Hvor mye lenger vekk fra forbudslinjen vi må gå for å befinne oss på konstitusjonell grunn er omtvistet, men rapportens drøftinger langt på vei ugyldiggjør forbudet. Vi vet at det er et irrasjonelt skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og i den grad mindre inngripende metoder er bedre egnet vil vi ha et menneskerettighetsbrudd.

Dette er altså en etisk dimensjon som går til kjernen av politiets virke. Til tross for det har ikke politiet vist noen interesse. Sentrale instanser har i stedet frasagt seg ethvert ansvar for de forfulgte grupperingene, og Politiforum vil ikke ta i problemstillingen med ildtang. Det er betegnende for tiden vi lever i at denne arena for faglig debatt trykker innlegg som støtter masseforfølgelse, samtidig som prinsipielle motforestillinger ikke kommer på trykk. Sånn skapes ikke bare et hjernedødt, lukket landskap hvor imøtegåtte premisser definerer debatten, men sånn videreføres også den panikk som har preget politikkens utforming.

Dette problemet er godt dokumentert av utvalget, og når aktører i politiet viderefører dette bildet svikter de sitt samfunnsansvar.

Det er nemlig en sammenheng mellom moralsk panikk og menneskerettsbrudd. I den grad panikk definerer politikken, vil vi ha et problem målt opp mot menneskerettighetene, og det tilfaller enten en grunnlov- eller en sannhets- og forsoningskommisjon å gjenreise rettsstaten. Ideelt skal politiet være en pådriver for dette, da det er den eneste måten å sikre etatens fundament. Det er ingenting viktigere enn et prinsipielt byggverk for at statens integritet skal ivaretas, men politiet er så investert i et narkotikafritt samfunn at menneskerettslige hensyn forsvinner.

Politiets mørke natt

Etter 60 år i forbudslinjens tjeneste tar etaten i stedet for gitt at den kan gjøre som den vil med lovbryterne. Et miljø fått utvikle seg som tenker helt forskjellig på rusmidler som alkohol og cannabis, som diskriminerer og demoniserer de som bruker ulovlige rusmidler, og som insisterer på maktmidler uavhengig av evidens.

Da det å oppgi dette nærmer seg en innrømmelse av skyld, sitter det langt inne å revurdere. Staten har satt politiet til å føre an i narkotikakrigen, og hvis straff ikke er riktig, hva er det da politifolk har drevet med i disse årene? Var det feil å invadere andres privatliv? Var det greit å påtvinge brukerne en masse onder? Var det ok å frata dem barna og livsutsikter? Burde de tenkt på dette før og kanskje gjort noe med det?

Ikke rart at avkriminalisering er kontroversielt. Og ikke rart at det å tenke i retning av et regulert marked er tabubelagt. Det siste innebærer at man heller ikke kan bruke selgerne som syndebukker for at verden går til grunne. Det innebærer at tilbuds- og etterspørsels problematikken, som forbudstilhengerne har forvridd til en offer- og overgriperkontekst, igjen blir åpenbar. Og det betyr at det blir vanskelig å rettferdiggjøre den innsatsen etaten har lagt for dagen i det illegale markedet.

De etiske aspektene ved politiets arbeid er altså direkte berørt i rusdebatten. En revurdering av forbudet bringer lys over lenge oversette variabler, og det er psykologisk forståelig at politiet som institusjon forsvarer seg som den gjør.

Allikevel, internasjonale forpliktelser tilsier ikke bare at vi går vekk fra forbudslinjen—men at politiet går i seg selv. I den grad mindre inngripende midler er bedre egnet til å begrense problembildet er forfølgelsen av lovbryterne uforenelig med menneskerettighetene, og det er statens ansvar å få avklart et rettighetsbilde.

Til tross for dette har politiet i over 10 år lukket øynene for sitt samfunnsansvar. Politidirektoratet nekter å besvare spørsmål som berører menneskerettslige hensyn, påtalemyndigheten anerkjenner ikke grunnleggende forpliktelser, og etatens fagtidsskrift beskytter utdaterte dogmer. Ved å nekte prinsipiell tenkning innpass, viderefører ledelsen myter, og den enkelte politimann eller kvinne mister det eneste kompasset som kan hjelpe dem til klarhet.

Det er denne dødsdansen norsk politi nå befinner seg i. Det handler om å lukke seg så mye som mulig fra prinsipiell refleksjon. Det handler om å beskytte seg fra erkjennelsen om at narkotikakrigen har vært et kostbart feilskritt, ikke minst målt i menneskelig lidelse. Og det handler om å videreføre en tradisjon av voldsforherligelse, selv på bekostning av statens autoritet.

Om ikke lovene de håndhever kan forsvares, så kan jo heller ikke deres virke. Ei kan heller den ansvarsfraskrivelse som etaten legger for dagen, men frem til sunn debatt får plass fortsetter en ukultur å bre om seg. Denne truer ikke bare rettsstatens verdier. Den må kvele alle tilløp på integritet for å overleve, og resultatet er at politietaten blir en fiende av folket, heller enn dens beskytter.

Det er der vi er nå—så et gravøl for politiet til integritet styrkes, prinsipiell forankring sikres, og rettsstaten gjenreises.

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere