Savner ikke helvete i barnesalmer

Heldigvis, sier jeg, er ikke dom, konflikt og straff fremtredende temaer i salmer for barn. Så vidt jeg kan skjønne har dette aldri vært en vesentlig del av det kirken har ønsket å formidle til barn. Ikke finner jeg heller noe eksempel fra situasjoner som Jesus er oppe i, der han snakker til eller om barn på en måte som kan oppfattes som truende - snarere tvert imot. Så ikke skjønner jeg hva som er forskerens anliggende. Er det ikke nok at vi som var ungdom på 1970-tallet i så stor grad ble truet med helvete på lags- og bedehusmøter, at mange sliter med nattesøvnen den dag i dag? Den tyske psykoanalytikeren Tilman Moser kaller det "Gudsforgiftning" (Jfr. Pax forlag 1979).

Vennlighet?
Livet er hardt, fremhever Thomassen, og derfor må også gudsbilder, menneskesyn og verdensbilde i salmene for barn være preget av dette. Det blir visst for mye velvillighet ut av det, i følge henne. Ja, kirken har ikke vært kjent for sin velvillighet, det vet de som var enslige mødre og som en gang for ikke mange år siden måtte stå skolerett på sokneprestens kontor. 

For min egen del må jeg nok heretter sløyfe syvende vers av Gjør døren høy (NoS 5) der det heter: "Mitt hjertes dør jeg åpner deg, o Jesus, kom hit inn til meg, og ved din nåde la det skje at jeg din vennlighet må se." Den største kampen jeg kontinuerlig har stått i som prest siden 1981 er kampen for vennligheten i kirken. Den vil jeg stå i til jeg om få måneder blir pensjonist.

Liste med salmer? Selvsagt.
En annen debatt som trekkes opp i samme avis er spørsmålet om hvorvidt det bør foreligge en felles liste over salmer som barn bør kunne etter å ha vært igjennom trosopplæringen i Den norske kirke. Kristine Askøy, leder av kirkerådets seksjon for barn, unge og trosopplæring mener at lokale hensyn gjør at vi ikke trenger en felles liste. 

Hva mener hun med “lokale hensyn”? Jeg kan jo like godt si at vi trenger en slik liste, nettopp av “lokale hensyn”. For at den enkelte menighet lokalt som føle seg som en del av en større helhet, ønsker vi å kjenne noen av de samme salmene; en felles liste med salmer vil bidra til at vi har noe som forener oss i kirken. Altså “lokale hensyn”.

Ett trossamfunn
Kirkerådets seksjonsleder glemmer en viktig ting: Vi er i samme kirke, Den norske kirke er et trossamfunn, ja, vi er ett trossamfunn. Så, hva er det som viser at vi tilhører den samme kirke (bortsett fra de oldkirkelige symboler, kirkeloven etc.)? Jo, felles liturgi og felles salmeskatt. Historien om den oppløste liturgien kjenner vi til, og nå er vi i ferd med å oppløse også den tilhørighet som felles salmer har gitt unge og gamle tiår etter tiår i vårt samfunn.

Skolen
Det som skapte selve tilhørigheten til kirken for meg som var barn på 1960-70-tallet, og som ikke kom fra et aktivt kristent hjem, var de gjentakende "seremonier" hver morgen og ettermiddag da vi sang våre salmer på skolen. Ikke var de fancy og ikke var de rytmiske, de salmene vi lærte. Og ikke var de mange. Men det var ganske sikkert de samme salmene landet rundt. Gjerne var det Syng i stille morgonstunder og Fager kveldssol smiler det gikk i. Når våren kom sang vi No livnar det i lundar, og vi sang Påskemorgen slukker sorgen når vi satt solbrune i klasserommet etter påskeferien. I desember sto Gjør døren høy på timeplanen. Under konfirmantundervisningen ble salmetilfanget utvidet noe. Når jeg senere i livet var til stede under en gudstjeneste var det gjenkjennelse å spore - og dermed følelse av å høre til.

Salme-sinne
Noe av hemmeligheten med denne salme- og kirkeskatten var at Landstads reviderte salmebok hadde et relativt begrenset antall melodier til de nesten 900 salmene den bestod av. I dag er det helt anderledes, av forskjellige årsaker, og stor sett er det forståelig. Men det de sentrale salmebok- og gudstjenestekomiteene gjennom de siste tiårene må ta en god del av ansvaret for, uansett hvor gode hensikter man har hatt, er at salmekunnskapen og "salmelysten" har forvitret i den norske samfunnet og for folk flest i Den norske kirke. Nesten daglig møter jeg folk i menigheten som har vært i begravelser og gudstjenester rundt omkring i landet og som kommer hjem med stor sorg og fortvilelse, grensende til sinne, på grunn av den fremmedgjøring de har følt på i møte med "bare ukjente salmer" andre steder.

Salmene skapte tilhørigheten
Jeg vil gå så langt som å si at det var skolens salmesang som skapte tilhørigheten til den norske folkekirken. Den mest effektive måte å oppløse folkekirken på er å ta fra folket deres salmer, og ved å fragmentere og oppløse den felles salmesang.

Nyutdannede prester uten salmer
For bare to-tre år siden ble jeg kjent med en student i menighetspraksis  fra et praktikumskull fra MF. Mens han forberedte en begravelse kom han til meg og lurte på om jeg noen gang hadde hørt en salme som het noe så rart som "Fager kveldssol smiler"?

Jeg opplever stadig at nyutdannede prester, diakoner og trosopplærere er temmelig blanke på det jeg ville kalle kjernesalmer. Men “Lean on me” og “Lord I lift your name on high” kan de godt. På kurs i bispedømmets regi der de unge trosopplærererne og prestene sitter i komiteene og skal velge salmer til andakter, går det i brasilianske, argentinske, skotske og irske folketoner og rytmer. I og for seg fine og lettsungne salmer (f. eks. NoS 393, 395, 434, 479), men langt fra folkekirkelig fellesstoff. Det er dette som bekymrer meg. Er man oppmerksom på dette på de kirkelige utdanningsinstitusjonene? Hvem tar vare på de salmene som folk kan og som har formet deres tilhørighet og tro? Tydeligvis ikke byråkratene i Kirkerådet.

Lys våken-sangen
Men tilbake til de "lokale hensyn": I flere år har sanger knyttet til Tårnagent og Lys våken "herjet" flere kull av barn i kirkens trosopplæring. Det kan ikke være "lokale hensyn" som ligger til grunn når sentrale planer peker på "Lys våken-sangen" som en egnet sang i forbindelse med det som er blitt et landsomfattende arrangement i kirken ved inngangen til adventstiden. Jeg har selv vært øyenvitne til at organister og pianister har brukt time etter time i løpet av en lørdag ettermiddag på å lære barna tekst, melodi og dansetrinn til en sang som kun blir brukt denne ene gangen i deres liv. Som prest har jeg vennlig forsøkt å avverge det hele, men "alle" synger jo denne sangen, så "vi skal også lære barna denne". Sangen er kanskje god og meningsfull, og vi vet jo at barna nynner på den i friminuttene på skolen noen dager etter Lys våken-helga. Men hva så? Når vil de senere møte denne sangen i gudstjeneste eller i andre kirkelige sammenhenger? Si aldri aldri, men her er det på sin plass å si: Aldri. Sentrale kirkemyndigheter har plantet en sang inn i oppleggene landet rundt som ikke gir noe annet enn et festlig innhold til en avgrenset happening. Nei, den verdifulle tiden sammen med barna må brukes på helt andre sanger og salmer som bidrar til å bygge fellesskap med mengheten forøvrig og til å bli kjent med den salmearven som generasjonene før dem fant sin tro igjennom.