Greta Aune Jotun

207

Hva med litt nestekjærlighet mot disse barna?

Publisert: 18. apr 2020

Det skrives og snakkes meget om barn i flyktningleire, barn i fare på Middelhavet og barn her i Norge som har det vanskelig på grunn av Covid-19-restriksjonene - og vel og bra og nødvendig er det, når hensikten er å forbedre situasjoner. Å ta vare på barn bør være en selvfølge, både for foreldre og samfunn.

Men, hvorfor fokuseres det aldri - eller sjelden - på barn som blir forlatt av asylsøkerfedre som forlater sine familier og drar fra hjemlandet for å søke lykken i Europa? Det er et tankekors. For også da rives familier i stykker. Ja, hva med barn som er forlatt av far - personen som skulle ha vært hjemmets beskytter og forsørger? En far er jo - under normale forhold - det faste holdepunktet for barna. Jeg kan også ta med kvinner og gamle. Når husbond og forsørger har forlatt dem, opplever mange at tryggheten er borte. Ofte reiser både fedre og sønner. De som blir tilbake har selvsagt - eller kanskje - blitt fortalt at de snart kan komme etter - til en rik og lys fremtid i det nye landet mennene får komme til.

Vel, får komme til? Bare siden 2014 har minst 15 000 mennesker (Kilde: FN/NRK), derav også fedre og sønner, druknet i Middelhavet. Andre har omkommet av andre årsaker. Noen har blitt ranet og drept. Jo da, mange tusener har kommet frem, men det tar tid å få familier etter. Noen får aldri familien etter. Noen menn vil ikke at familien skal komme etter; de har funnet seg en annen kvinne og etablert ny familie.

Jeg tenker også at mange barn - og øvrige etterlatte - lever under fattigere og farligere forhold enn før på grunn av menns ønske om å tjene mer penger. De kunne ha forsørget familiene sine i flere år for midler som har havnet i menneskesmuglerne sine lommer, eller hva de har betalt for andre reisemåter til Europa.

Noen ivrer for at Norge heller skal hjelpe fattige samfunn i landene hvor de hører til, i stedet for å ta imot asylsøkere. Det mener jeg er klokt, sett i lys av alle de tusener av liv, fedre medregnet, som omkommer på vei til Europa - og de mange, mange familier som blir splittet, får dødsbudskap, eller må leve i uvisshet år etter år om han (de) som reiste er i live eller ikke. Vi som mener dette, blir ofte anklaget for manglende nestekjærlighet. Hva med litt nestekjærlighet mot barn og familier nevnt ovenfor?

Så er det mange asylsøkere, også de som har tatt med familien på farefulle reiser, som havner i overfylte flyktningleire. Tragediene jeg har nevnt ovenfor, og denne siste, skyldes i stor grad asylpolitikken i vestlige land.

Derfor mener jeg Norge viser større nestekjærlighet om de hjelper mennesker der de bor. Barn (og familier) som er kommet til Norge - og de som har vært her hele tiden, bør heller ikke glemmes. Flyktninger som kommer hit trenger oppfølging i årevis, særlig de som er barn og unge og skal vokse opp i en helt annen kultur. Nestekjærlighetsprinsippet tilsier jo at man skal gjøre gode gjerninger også i eget land, nærmiljø og i egen familie og slekt. Oppgavene står i kø, særlig nå under Covid-19-pandemien. "Små" gjerninger får sjelden stor publisitet, men er det publisitet man ønsker, er det vel ikke kjærlighet som er drivkraften?

4 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere