Verdidebatt

Velg dine kamper!

En gruppe overskrifter i norsk presse har skilt seg ut i det siste:«Hyttefolket lider!»«Hvor var distriktene da vi trengte dem som mest?»«Hytteforbudet er et overgrep!»«Truer med skattenekt til hyttekommunene»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det begynte med oppfordringer fra en del ordførere i store hyttekommuner. Dels fryktet de smitte, dels fryktet de utfordringer for det lokale helsevesenet som langt oversteg kapasiteten, under en helt spesiell epidemi.

Men ikke alle nordmenn følger oppfordringer. Flere trosset disse oppfordringene åpent, og skrøt til og med av det offentlig.

Folkehelseinstituttet anså ikke hytteforbud som spesielt viktig for å hindre spredning av smitte. Tiltakene ble begrunnet med noe annet: lokal kapasitet i helsevesenet i små kommuner i en helt ekstrem folkehelsesituasjon.

Siden håndtering av risiko i Norge alltid er et politisk ansvar, måtte kommunenes behov være avgjørende. Problemet var at ganske mange ga åpent blaffen i hva lokale ordførere mente, og innbyggertallet i Hol og Hemsedal mangedoblet seg.

Vår myndige justisminister måtte slå i bordet, og det ble et nasjonalt forbud.  Regjeringen tok styring, og takk for det. Siden det ble nødvendig å gjøre dette nasjonalt, forsvant muligheten til gode, lokale tilpasninger. Det er dessverre mange muligheter til fornuftig nyansering vi går glipp av når oppfordringer fra lokale kommuner blir ignorert. Det er hverken ordførernes eller Regjeringens feil.

Fra en annen virkelighet: Mens denne intense striden herjet som verst i norsk presse, gjennomførte jeg et todagers videomøte på et EU-prosjekt jeg jobber for. En av mine kolleger satt i Madrid, der hun deler leilighet med sin gamle, syke mor. I løpet av møtet ble moren raskt dårligere, og de to måtte komme seg avgårde til sykehuset i full fart. Det viste seg å være problemer med nyrene. Men et sykehus i Madrid er ikke et trygt sted for en gammel, alvorlig syk dame nå, så de dro hjem. Min spanske kollega beskrev situasjonen: på det håpløst overbelastede sykehuset døde folk i hopetall i korridorene. Fra min trygge avstand kunne jeg tenke: Det er nettopp en slik situasjon vi kanskje har unngått i Norge. 

Samtidig undret jeg meg over pressedekningen. Norges Hytteforbund organiserer seks prosent av norske hytteeiere. Norsk Hyttelag er et aksjeselskap, har ikke medlemmer, men medlemsbladet deres når drøyt to prosent av hytteeierne. Likevel fikk talsmenn for disse organisasjonene stå fram i en rekke seriøse medier som betrodde talsmenn for hytteierne og «hyttefolket». Det er enda verre enn partiet med ti-tolv prosent av velgerne bak seg som er «partiet for folk flest».

Jeg gjorde også en annen erfaring. «Mitt» hytteområde har en egen Facebook-gruppe. Noen få prøvde seg med kritikk av hytteforbudet, men de ble nærmest sablet ned av de andre medlemmene. Jeg postet selv en oppfordring til å støtte Regjeringens tiltak, og fikk bred støtte. Det ble lite kverulering. Facebook-gruppen ble fylt opp av hilsener mellom fastboende og hytteeiere, man ønsket hverandre lykke til, og det ble raskt organisert ekstra tilsyn med hyttene. En fastboende jeg ikke kjente fra før tilbød seg å stikke innom og sjekke at alt var i orden med min hytte, «for hundene måtte jo på tur allikevel».  Slik fikk jeg vite noe jeg personlig var opptatt av: hytta, som fikk nytt tak i høst, sto trygt, og mengden snø på taket ga ikke grunn til bekymring. Så og si alle var bekymret for butikkene og hotellene i bygda, og mange lovet å legge igjen ekstra med penger i området når de forhåpentligvis får muligheten til sommeren, slik at vi kan få dratt samfunnet i gang igjen.

Jeg tror erfaringen fra mitt hytteområde er ganske representativ. TV2s nasjonale meningsmåling forrige uke viste at åttiseks prosent av folket støttet «hytteforbudet». Også hytteeierne gjorde det samme!

Det er sjelden nordmenn er så til de grader enige. Åttiseks prosent er et helt usedvanlig høyt tall. Men trass det udiskutable resultatet har jeg nesten ikke sett selvkritikk fra pressens side. Og «profilerte samfunnsdebattanter» fortsetter å hamre løs på hytteforbudet. Hvem tror de at de representerer?

Det er muligens et uttrykk for mine vestnorske eller sosialdemokratiske fordommer, men for meg virker det som om kampen mot «hytteforbudet» vesentlig er et overklassefenomen, drevet fram av folk som har investert svært mye penger i hyttene sine. Forøvrig er dette de samme samfunnslagene som representert ved de rikeste nabolagene i Oslo ble episenteret for epidemien i Norge. Norge fikk en «kickstart» med medbragt smitte fra skiferie i Østerrike, noe resten av landet selvsagt oppfattet.

«Mitt» hytteområde er preget av mange eldre og mer nøkterne hytter. Det er kanskje rett og slett mer «sosialdemokratisk» – akkurat som kommunen det gjelder også er en Arbeiderparti-bastion. Solidaritet som samfunnsverdi står sterkere der enn i overklassen, også i Norge. Vi har sett en tilsvarende klassekonflikt mellom rike «hyttefolk» og lokalbefolkning i Frankrike og USA:

Det er på en ironisk måte trist at motstanderne av hytteforbudet får rett til slutt. Forbudet tar slutt litt ut i april. Epidemien er heldigvis ikke lenger helt ukontrollert i Norge, og når påsken er overstått vil bruken av hytter naturlig spres mer ut i tid. Ordførerne i Hemsedal og Hol trenger ikke lenger å frykte for flere titusen mennesker på after-ski i bygdene. Et mindre antall vil nok være innenfor hva disse små kommunene kan makte, selv om (hytte)folket fra Oslo Vest fortsatt ser ut til å være episenteret for smitten i Norge.

Noen anerkjente jurister har stikk motsatte oppfatninger av hytteforbudets lovlighet. Jon Wessel-Aas har forsvart det, Hans Fr. Marthinussen har angrepet det. Jeg er ikke jurist, og siden hobbyjurister er noe av det mest idiotiske jeg vet, skal jeg ikke late som om jeg har forutsetninger for å bedømme hvem av dem som har rett. Men jeg registrerer at noen lekfolk gjør det med største selvtillit.

Det er kanskje ikke helt irrelevant at en profilert motstander av hytteforbudet valgte, midt under den temmelig ekstreme tørkesommeren 2018, å utfordre brannvesenets og kommunenes lokale forbud mot grilling.  Jeg er gammel vernepliktig i Sivilforsvaret, har slukket skogbrann før, og vet svært godt hva slags kommentarer den slags akademikeratferd kan utløse blant «gutta på skauen», midt under en krevende innsats mot skogbrann. Jeg skal ikke sitere her, men nøye meg med å minne om at det gjerne blir et ganske «maskulint språk» i slike situasjoner og miljøer. Det er sannsynlig leger og sykepleiere i dagens «kampsone» har et mer dannet språk, men jeg tror jeg har oppfattet hva de aller fleste av dem mener om hytte-protestene.

En klok mann skrev en gang: «velg dine kamper». Å slåss mot hytteforbudet midt i den «ukontrollerte» fasen av epidemien, var kanskje ikke den beste og verdigste kamp man kunne velge å kjempe.  Det fins bedre kamper man kan og bør ta. Velg heller dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt