Epidemiene som forsterker hverandre

I dag, 24. mars er det verdensdagen til bekjempelse av tuberkulose (TB). Sykdommen som burde ha vært utryddet for lenge siden, tok i 2018 livet av 1,5 millioner mennesker. Selv om dette tallet stadig blir lavere, har aidsepidemien ført til at stadig flere lever med multiresistente tuberkulosebakterier, nær en halv million mennesker bare i 2018. Nå er det usikkert hvordan tuberkulose og hiv vil påvirke koronapandemien.

I de fleste tilfeller oppstår tuberkulose i lungene, men den kan ramme alle kroppens organer. Ubehandlet er sykdommen alvorlig, men de fleste som får behandling blir helt friske, i henhold til Folkehelseinstituttet. Utfordringen er framveksten av multiresistente tuberkulosebakterier, en problemstilling som har blitt forverret i kjølvannet av aidsepidemien. De aller fleste som blir smittet, utvikler ikke sykdommen, fordi den først og fremst angriper mennesker med et dårlig immunforsvar, som hiv-positive. Slik ser vi at en epidemi forsterker andre.

Skam

Vi har alle historier om tuberkulose i familien. I min familie er det én historie om en onkel som døde ung, og etterlot seg ei enke og to barn. Eller historien om farmor som var diakonisse, og som jobbet med tuberkuløse barn på sanatoriet på Hagavik sør for Bergen i mellomkrigstiden. Eller historien om en oldefar som hadde tenkt seg til Amerika, men som ikke reiste fordi han falt og skadet foten. Han hadde sannsynligvis tuberkulose.

Tuberkulose er en sykdom som det er knyttet mye skam til. For noen år siden ble jeg selv sendt på røntgen for å ta bilde av lungene. Følelsen på venterommet var ikke god. Jeg kjente meg skitten og smittsom, og selv da noen tilbød meg en stol for å sitte, så takket jeg nei. Jeg tenkte der jeg sto, at hvis de hadde visst hva jeg skulle her, så ville de ikke tilbudt meg stolen.

I min barndom i Kamerun, var tuberkulose sykdommen vi ble testet for hvert år. Det var eldre menn som satt på gata og hostet blod, og sykehytter som lå adskilt fra de andre sykehyttene på sykehuset kirken drev. På Madagaskar støttet NMS i mange år en stor tuberkulosesatsning med støtte fra Norad. 35 av kirkens sykehus var en del av en innsats for å behandle og forebygge sykdommen. Støtten ble faset ut i 2006.

Smittevern

I løpet av årene i NMS, har jeg møtt på epidemier mange ganger. Jeg var i Mali under ebola, og har vært i Kamerun under epidemier med hjernehinnebetennelse og kolera. En gang sto vi over en time i sola og ventet på å komme inn i et fly, fordi et barn hadde spydd. Hele flyet ble sterilisert før vi fikk komme inn, og vi måtte ta forebyggende behandling mot kolera.

Det er interessant å se hvor systematisk afrikanske myndigheter jobber med epidemier. Det er standard rutine å reise med vaksinasjonsbevis i Vest-Afrika. Febermåling på flyplassene er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig å fylle ut helseskjema ved inn- og utreise der en oppgir kontaktinformasjon og hvor en har vært, slik at det er mulig med smittesporing. Våre partnere, spesielt helseinstitusjoner og utviklingsprosjekter, inngår ofte i lokale og regionale smittevernteam, og er stort sett veldig godt oppdatert på situasjonen.

Bli kvitt tuberkulose

I september 2018 kom statsledere og verdensleder i FNs generalforsamling sammen til det første høynivåmøtet om tuberkulose, der de ble enige om en erklæring. En større satsning på å diagnostisere, behandle, men også en økt satsning på forskning er nødvendig. Til dette trengs det penger og internasjonalt samarbeid. Årets motto for tuberkulosedagen er «It’s time to end TB!» – det er på tide å bli kvitt tuberkulose. Dessverre er det slik at når epidemier som tuberkulose får fortsette, utgjør de en stor risiko ved andre sykdomsutbrudd, slik mange nå frykter med korona. Derfor må tuberkulose stoppes.