Kommentarer til kirkerådsleder og preses

Kirkerådsleder Raaum og konstituert preses Sommerfeldt refererer i sitt innlegg i Vårt Land denne uken til debatten som den siste tiden har pågått om hvorvidt kirkelige valg skal holdes samtidig med offentlige valg. De siterer og minner i den anledning om noen avsnitt fra Kirkemøtets vedtak om kirkeordning i april 2018. Møtet gikk da inn for å fortsette dagens ordning for lokalisering av valget. Åpen folkekirkes engasjement overfor Stortinget blir mer forståelig i det lyset.

Jeg har engasjert meg i debatten, og har noen kommentarer.

1. Det var hele «pakken» av kirkeordning som fikk bare fem motstemmer i Kirkemøtet for to år siden. Lokaliseringsspørsmålet var oppe til egen votering. Der stemte 26 av 104 for et tydeligere skille mellom kirkevalg og borgerplikt. Det er en firedel av de stemmeberettigede. Fortsatt et klart mindretall. Likevel fem ganger så mange som kirkerådsleder og preses gir inntrykk av.

2. Oppunder jul i fjor kom stortingsproposisjonen om ny lov om trossamfunn. Når det gjelder lokalisering av valg, innfører den begrepet KAN. Valgene kan i sted og tid legges sammen med offentlige valg. Dette fristiller kirken i saken. Det er underlig at kirkeledelsen i en folkekirke skilt fra staten ikke tar imot et KAN med åpne armer, men fortsatt vil bindes av et statlig pålagt SKAL.

3. Raaum og Sommerfeldt mener økt valgdeltakelse er en av de viktigste enkeltfaktorene for økt demokrati i kirken. Jeg er for økt deltakelse. Men ikke til enhver religonspolitisk og moralsk pris. Samtidig tillater jeg meg å tvile på at demokratiet uten videre øker med antall stemmer. Kirkedemokratiet må som alt demokrati måles i kvalitet, ikke kvantitet. Det var dette som var mitt hovedpoeng da jeg hev meg inn i denne debatten etter Åpen folkekirkes leders avisinnlegg 28. januar.

4. Kirkemøtet og vi alle bør ta samtalen i riktig rekkefølge: først kirkeforståelse med tilhørende kirkeordning, deretter valgordning i pakt med kirkeordning, til slutt den praktiske gjennomføringen av valg. Det samme bør også gjelde ordningen av folkekirkens forhold til kommunene. Heller ikke letingen etter gode løsninger her må bindes av at Stortinget pålegger en fristilt kirke å videreføre fellesrådene.