Fleksibel og sliten

I forrige spalte fortalte jeg at jeg for tida er på forskningsopphold i Glasgow for å studere gudstjenester og bønn. Faglig sett føler jeg at jeg er i himmelen. Jeg deltar i de herligste gudstjenester, møter de varmeste og hyggeligste mennesker og blir inkludert i et fagmiljø så stimulerende at hjernen går på høygir store deler av dagen. Jeg er sjarmert i senk av den skotske aksenten og den umiddelbare vennligheten som møter oss overalt, og prøver langsomt å bli kjent i en by og et land som er prega av Brexit, stolthet og kamp for identitet.

Adam Smith

Da jeg gikk inn på Universitetet i Glasgow for første gang, la jeg merke til et skilt: Adam Smith Business School. Det gikk opp for meg at 1700-tallsøkonomen, filosofen og forfatteren Adam Smith, han som gjerne kalles kapitalismens far, var knytta til Universitetet i Glasgow. Her fikk han sin utdanning, og seinere ble han professor her. Smith står bak begreper som arbeidsdeling og de frie markedskreftene, og han la grunnlaget for økonomi som et universitetsfag. Naturlig nok har han en velfortjent plass som en av de mest ruvende søylene i universitetets historie, og har fått en egen avdeling oppkalt etter seg.

Sosiale koder

Daglige gjensyn med skiltet minner meg om hvorfor det er mer å si om forskningsoppholdet mitt enn at jeg har det fabelaktig. Ikke det at jeg har noe imot økonomi og økonomer. Men jeg har noe imot det menneskesynet som utvikla seg gjennom framveksten av markedskapitalismen, og som jeg daglig kjenner omkostningene av her utaskjærs. Jevnlig sukker jeg til min kjære: Jeg er så sliten! Jeg er så sliten av å ikke vite hvilke butikker jeg skal gå i for å finne varene jeg trenger, av å skjønne hvordan kollektivtransporten fungerer, og av å anstrenge meg for å snakke og forstå engelsk. Jeg er så sliten av alle de sosiale kodene som går meg hus forbi. Jeg er så sliten av å ikke føle meg trygg og omgitt av kjente og kjære. Jeg bruker mye krefter på det hver eneste dag og reflekterer over hvorfor det er sånn: fabelaktig og utmattende på en og samme tid.

Hvordan henger min slitenhet sammen med markedskapitalismen? Det er ikke forklart i en håndvending, men sosiologen Richard Sennett gir god hjelp. Gjennom flere bøker har han pekt på hvordan det kapitalistiske, eller egentlig nykapitalistiske, arbeidslivet har skapt intet mindre enn et nytt menneskesyn.

Stabiliteten trues

Idealene for arbeidstakeren i det gamle arbeidslivet var stabilitet. Å være «on time», presis, var en høyst viktig kvalitet. I det nye arbeidslivet er arbeidstakeren online, alltid tilgjengelig. Det finnes ikke noe markant skille mellom arbeid og fritid. Derimot forventes det at arbeidstakeren skal være fleksibel, fornye seg, bytte jobb, flytte på seg og tilegne seg nye arbeidsoppgaver. I stillingsannonsene kalles dette gjerne omstillingsevne.

Idealene for det nye arbeidslivet er, ifølge Sennett, fleksibilitet, fornyelse og kreativitet. Det høres forlokkende ut. Men prisen for det nye arbeidslivet er høy. Idealet om det fleksible mennesket har sine omkostninger for mange. De lange linjene opphører, og stabiliteten trues. Noen mennesker er svært fleksible og synes at omstillinger er spennende, morsomme og givende. De trives og blomstrer i det nye arbeidslivet. De flytter gjerne til Berlin eller Saudi-Arabia for et år, hvis de får muligheten. Men andre av oss opplever det ikke sånn. Vi vil ha trygghet. Vi jobber best når vi kan følge våre faste rutiner og være i vante omgivelser. Riktignok kan vi ha godt av en dytt i ryggen for å komme oss ut av rutinene i blant. Men for mange av oss er tanken på et totalt skifte av rammer mest av alt skremmende, ikke noe som fører til økt produktivitet.

Mindre fabelaktig

Jeg ville ikke vært dette foruten. Jeg kan snakke lenge og varmt om gleden jeg opplever ved å komme ut av andedammen og se en større verden. Det kommer jeg også til å gjøre ofte framover. Men i dag valgte jeg å fortelle om noe mindre fabelaktig som også hører med i det store bildet, i spennet mellom børs og katedral.