Verdidebatt

Hva er en prest?

«Hva skal vi med teologi?» spør Åsta Dokka i VL fred. 14. feb. Hun drøfter teologiens nytte og prestens anseelse etter haugianismens plogspiss som åpnet opp den frie forkynnelse fra kompetente og mindre komptetente predikanter. Hun beskriver en dalende respekt for prestestanden. Hun har mange gode poeng.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er, tror jeg, på høy tid å spørre norsk kristenhet: Hva er en prest og hva skal vi med han? Denne spørsmålsstillingen blir mer og mer aktuell, spesielt i Folkekirkens demokratiske modell der alle er prester og teologi er en dialog mellom mennesker.

Det middelbare

Presten er verdt vår respekt, både gjennom sin ordinasjon og gjennom sin komptetanse. Jeg er selv vokst opp som femte-sjette generasjons vekkelseskristen haugianer. Skepsisen og mistenksomheten til nettopp presten var tydlig uttalt i de indremisjonske kretser. Det samme var den sakramentale biten som kunne gi seg uttrykk i en typisk kommentar: «Jeg gikk hjem før nadverden». Man hadde fått det åndelige Ordet, det var nok. Det inkarnerte Ordet var ingen bevisst teologi. Der i gården hadde man umiddelbar kontakt oppad. Jeg for min del mener vi har middelbar kontakt, gjennom inkarnasjonens mange midler og synlige tegn. Om det åndelige bare forblir i det åndelige kan det med tiden bli et slit å tro. Eller et risikoprosjekt. der jeg lett fanges av «et hvert lærdoms vær». Det åndelige må materaliseres om vi skal unngå sektenes oppblåste individualisme og sekularismens brede, selvfølgelig vei.

«Men hva annet har vi etter utkastelsen av hagen, egentlig? Gud går ikke kveldstur her vi bor.» skriver Dokka. Nettopp, vi får ingen ildskrift på himmelen, vi er overlatt til den profetiske og apostoliske åpenbaring gjennom Kirken og inkarnasjonens mysterium.

«Vi og Den hellige ånd»

Så skriver hun  videre: «Gud er ikke lett å se og lett å tyde. Derfor har vi teologi, en løpende to tusen år gammel samtale mennesker imellom om hvem Gud er.» Jeg vil ikke misforståes nå, denne samtalen foregår blant jordiske, ja. Men Kirken er ikke alene med seg selv i denne samtalen, også «din Kirke i himmelen» følger med på den teologi vi samtaler fram her nede. Også Ånden som vi bekjenner når vi bekjenner Kirken, er tilstede. Dette visste apostlene og deres etterfølgere, ja, vi rygger nesten når de i det første i kirkemøtet i Jerusalem uttaler: «Vi og Den hellige ånd har vedtatt.» 

Jeg tror Dokka beskriver presist hva som er det kirkelige demokrati sin premiss for vår «tyding av Gud»: En teologi samtalt av mennesker som har kuttet linjen til det prestelige embetet. Jeg er redd  den profetiske og apostoliske kjølen mangler i Folkekirkens skip, som dermed er i drift for vind og strømmer. Kirken er bygd på profeters og apostlers grunnvoll.

Teologien lodder dypest

Gud har blitt menneske og han fortsetter sin middelbare tilstedeværelse gjennom sitt legeme på jord, Kirken. Ja, vi trenger teologien, det er den som gir oss de begrep og kognitive verktøy som psykologi og sosiologi ikke har i sin verktøykasse. Teologien lodder dypere og svarer grundigere på vårt dypeste problem: Hvordan leve i tro og håp i dødens og forgjengelighetens verden?  Dødelige, født av dødelige, det er vår dype uro som sender oss ut på evig jakt etter bekreftelser og tilfredsstillelser. Det som avler synd i oss fordi vi så fort bommer på målet i denne jakten.  Kirken gir  svar om vi våger å stille de viktigste spørsmål i livet. Vi bekjenner om Guds Sønn: «…for ned til dødsriket, sto opp fra de døde...for opp til himmelen…» Det finnes intet dyp eller høyde i vår væren der Gud ikke er.

Vår felles tro i tid og rom

Jeg er blitt gammel-katolikk. Et ganske langtekkelig steg fra den umiddelbare åndlighet på bedehuset til  det middelbare sakramentale liv der vi også mener presteordinasjonen er et sakrament. At presteordinasjonen er et sakrament vet jeg de lutherske teologer er uenig med meg i. Selvsagt, ellers er de knapt lutheranere. Det er der selve kløften går mellom katolsk og protestantisk teologi: Presteembetet. I 1842 hadde Norge vært luthersk i 300 år. Ennå satt gammeltroen i i folket. Respekten for presten var nok ikke bare fordi han var kongens mann, heller ikke at han var så klok og kompetent, men at han rett og slett var en Kirkens tjener, ordinert på vår felles tro. 

Jeg håper Den norske kirke snart våkner av sin 500 år lange tornerosesøvn når det gjelder det apostoliske embetet. Det finnes svake tegn på det.  Og enda mer lekmannsrørslene og frikirkenorge. Når predikanten står  og sier «så sier Herren», hvem er han utsending for, hvem taler han på vegne av?  Ikke seg selv håper jeg. «For intet profetord er gitt til egen tyding».

Fullmakt, ikke magi

«Ordinasjonen er ikke magi» skriver Dokka, og jeg gir min fulle støtte.

Det er ikke magi når en prest står i sitt ornat og lyser den aronittiske velsignelse eller i skriftemålets sakrament spør: «Tror du at min tilgivelse er Kristi tilgivelse i kraft av mitt embete?» Det er heller ikke ubegrenset makt eller ufeilbarlighet, det er fullmakt.  Det er en sterk opplevelse å svare ja på det spørsmålet, og ikke så rent lite skakende når en tror på det. Presten står der ikke i egen autoritet, det er ikke hans intellekt som gir han rett til å si disse ordene, det er ikke hans karismatiske utstråling, men at han er utsendt gjennom den apostoliske fullmakt, levende, inkarnert tilstede helt til vår tid fordi Jesus har lovet å være med sin apostoliske kirke til enden.

Dette har jeg begynt å tro på er sant. Herlig er det når presten er faglig dyktig, er sosial anstendig og lever som han lærer. Grusomt når han ikke er verdig sin ordinasjon. Like fullt har hans ord full gyldighet, fordi det er ikke hans eget ord han forkynner, men Kristi ord gjennom den apostoliske tradisjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt