Bistandsbransjen er i konstant endring

Bistandsfeltet har vært i rivende utvikling over lang tid. Det gjelder ikke minst misjonsorganisasjonenes bistandsengasjement. På 30 år har bistandsarbeidet beveget seg vekk norske bistandsarbeider som leverer tjenester til en fattig og passiv målgruppe, til at vi i dag har tett samarbeid med lokale partnere som mobiliseres, myndiggjøres og tar grep om egen utvikling. Levende sivilsamfunnsengasjement har fått etablere seg. Lokale kirker har vokst til å bli landsdekkende organisasjoner med enorm rekkevidde. Pasifiserende tjenesteyting har blitt erstattet med rettighetsbasert arbeid, der mennesker på grasrota nå krever sine rettigheter og tar grep om egen utvikling – på samme måte som sivilsamfunnsorganisasjoner var med på å legge grunnlaget for demokrati og verdiskapning i Norge.

De norske misjonsorganisasjonene er partnere i et samarbeid med lokale kirker og organisasjoner. Dette arbeidet er tuftet på en møysommelig opparbeidet tillit. Men tilliten i disse partnerskapene må balanseres med god kontrollvirksomhet. Følgelig har det vært en rivende utvikling innenfor resultatmåling, økonomiforvaltning og risikostyring. Dette har bidratt til å styrke organisasjonene i Sør ytterligere. En stor del av arbeidet Digni gjør handler nettopp om dette; å kontrollere og bidra til å styrke forvaltningssystemer hos lokale partnere.

Vi står i dag alle overfor enorme globale utfordringer i tiden framover, knyttet til klima, migrasjon og autoritære statsledere som samler makt og bringer kritikere til taushet. Ulikheten mellom fattige og rike øker. Og unge mennesker står uten arbeid.

Her ønsker vi engasjementet til NHO velkommen. Hvis norsk næringsliv kan bidra til næringsutvikling, arbeidsplasser og til utjevne forskjeller, er ingenting bedre. Men fokuset må da først og fremst være på mottakslandenes premisser, ikke fortrinnsvis hva norske bedrifter kan få ut av det. Her håper jeg NHO og bedriftene ser sitt samfunnsansvar i en verden hvor ressursene er svært skjevfordelte.

Bistandsmidler bør ikke flyttes fra sivilsamfunnsaktører som blant jobber for kvinners situasjon og rettigheter og for et godt utdanningstilbud til befolkningsgrupper som ikke har vært prioritert. Det gjelder også fag- og yrkesutdanning som mange av våre organisasjoner har jobbet med over lang tid. Bildet vi ser, er at de svakeste sakker akterut. De mest fattige, ofte kvinner og jenter, de funksjonshemmede, de med psykiske lidelser, de som bor langt unna næringslivskonferanser og regjeringskvartaler.

Sivilsamfunnsaktører har samarbeidspartnere i lokalsamfunnene og nettverk som gjør det mulig nettopp å nå mennesker som sakker akterut og bidra til å nå det overordnede målet i bærekraftsmålene, om å «leave no one behind». Dette oppfatter vi også som et overordnet mål i norsk bistandspolitikk. Det harmonerer godt med Digni og misjonsorganisasjonenes mål om å styrke sårbare og marginaliserte mennesker og gi de mulighet til utvikling.