Verdidebatt

«Enhver vet paradigmet».

Dr. Eran Lerman i «The Jerusalem Institute for Strategy and Security» har lansert et nytt engelsk begrep, EKP, for det han kaller den kompakte majoritets samstemte oppfatning at Israel må gi etter og bøye kne for “the everybody knows paradigm» (EKP), som innebærer at for å få fred med sin palestinske motpart må Israel innse at landet bryter internasjonal rettsoppfatning med sin okkupasjon av palestinsk land.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Narrativen i EKP bør i det hele tatt ikke være et diskusjonstema, sa EUs utenrikspolitiske talsmann, Peter Stano i en uttalelse nylig. Enhver avvikelse fra paradigmet er forbudt og farlig. I tillegg kom han med en trussel overfor israelske myndigheter hvis de fortsetter å avvise «the everybody knows paradigm». Norges utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, er på linje med Stano i synet på EKP og taler varmt til fordel for paradigmet i alle fora.

Problemet er at dette paradigmet, etter Oslo prosessens sammenbrudd, aldri har blitt tatt alvorlig i Israel, med unntak av en liten fraksjon i Knesset, som består av representanter for Arbeiderpartiet og det arabiske partiet, «Forenet arabisk liste». EKP inneholder et sett av urealistiske, palestinske territoriale krav og forventninger, som fritar palestinerne fra å vise at de kan bygge en stat, bortforklarer deres avvisning av rimelige fredstilbud fra Israel, og unnskylder deres terrorhandlinger og grunnløse beskyldninger mot Israel i internasjonale fora.

EKPs støttespillere forventer at Israel avstår fra å ta til motmæle mot verbale og fysiske angrep. Landet skal tålmodig vente på at det palestinske lederskap finner det for godt å sette seg til forhandlingsbordet, noe de egentlig ikke ønsker, og gang på gang har nektet å gjøre. PLO ønsker helst å få den palestinske statsdannelsen ensidig godkjent av FN, uten forhandlinger og kompromisser med Israel, og til slutt eventuelt bringe saken frem for den internasjonale folkerettsdomstolen i Haag, for der å få den til å dømme Israel for landets ulovlige okkupasjon av det palestinske hjemland: Det er brudd på folkeretten og etter sigende i overensstemmelse med narrativen i EKP.

Israel forventes i følge dette paradigme ikke å foreta ensidige mottiltak for å sikre sin nasjonale sikkerhet. Det forventes heller ikke at Israel skal miste troen på at en fredfull og demokratisk, politisk kultur skal utvikle seg i den nyopprettede staten, en stat der en forenet palestinsk regjering ikke lenger betaler folk for å drepe israelere, der Hamas og andre terrororganisasjoner blir avvæpnet, og der regjeringen får slutt på indoktrinering av antisemittisme i skoler og i palestinske medier. De fleste israelere betviler at dette fremtidige scenariet kan bli realisert. Men i følge EUs Peter Stano skal altså en avvisning av utopien være farlig.

«The Everybody Knows Syndrom» innebærer videre troen på at PLO vil respektere menneskerettene og være parat til å forsone seg med Israel som nasjonalstaten for det jødiske folk, og akseptere (i hvert fall) noen jødiske bosetninger i Judea og Samaria. Den israelske sikkerhetskontrollen, som tostatsløsningen forutsetter, vil bli respektert. Å tro at PLO vil akseptere dette er som å tro på julenissen, mener halvdelen av den israelske befolkning.

Siden denne naive optimismen stort sett er sammenfallene med EKP, foretok Trump-administrasjonen en justering av planen for en israelsk-palestinsk avtale og for en arabisk-israelsk fred. Trump-paradigmet ligger likevel langt unna de vanlige ytterliggående palestinske krav. Men planen krever også en betydningsfull modifikasjon av de israelske posisjoner. Den er et seriøst og detaljert foretak for å komme begge parter i møte: Israelske sikkerhetshensyn og rettigheter må ha sitt motstykke i palestinsk fremgang og suverenitet - uten å ty til massiv folkeflytting av verken jøder eller palestinere - eller risikere det aller verste, en radikal islamistisk seier i «Palestina», a la den i Gaza.

Dr. Eran Lerman skriver at president Trumps plans viktigste bidrag er at den forteller palestinske ledere at tiden ikke er på deres side. Dess lenger de motsetter seg fred med Israel, dess mindre uavhengighet vil de oppnå. Planen for palestinsk statsdannelse har en tidsbegrensning, og ingen angrefrist hvis palestinske ledere ikke lever opp til sine forpliktelser. Dette er et nødvendig påtrykk for å få i stand en sann fredsprosess. Planen er realistisk, for de territorielle grenser og sikkerhetsforanstaltninger som ligger innebygget, virker umiddelbart fornuftig på et flertall av israelere. Det er ikke realistisk å tro at palestinerne vil oppnå en bedre avtale med Israel, verken med en blå, hvit, oransje eller rød regjering.

Dette bringer oss til den israelske annekteringen som er godkjent i Trumps fredsplan hvis den skjer etter det israelske valget den 2. mars i år. Planen aksepterer på prinsipielt grunnlag at israelske bosettere i Judea og Samaria har rett til å forbli der de bor på grunnlag av historiske og nasjonale rettigheter. Fredsplanen bestemmer at israelsk sikkerhet og kontroll over Jordandalen og Jordan-elven er helt nødvendig for en langsiktig stabilitet for Israels eksistens og for Jordans og den palestinske stats fremtid.

Trumps plan sikrer Israel en utvidelse på ca. 30 % av arealet som gir landet suverenitet over Judea og Samaria, der det i dag bor ca. 400.000 israelere og IDF har full kontroll. Det er en riktig erkjennelse av en realitet og en betimelig respons på 100 års arabisk forsøk på å delegitimere og ødelegge Israel. President Trump ønsker med sin fredsplan å oppmuntre palestinske ledere, som ulik Mahmoud Abbas, er villig til å inngå kompromiss med Israel i forbindelse med de siste 70 % av de okkuperte territoriene på «Vestbredden». Ulikt det utdaterte «everybody knows paradigm» burde situasjonen som vil oppstå etter en israelsk erklæring om deling av suverenitet i Judea og Samaria skape en plattform for nye realistiske samtaler mellom israelere og palestinere. Statsminister Netanyahu har allerede begynt å tegne grensene mellom de to folkene på «Vestbredden» som han tenker å gjennomføre etter valget 2. mars hvis han går seirende ut av valget.

Hvis Israel greier å stable på benene en bred og stabil regjering etter valget i mars, som er klar til å implementere president Trumps fredsplan, samtidig som sunniarabiske ledere oppfordrer palestinerne til å følge opp sine forpliktelser, og bekrefter sine løfter om å investere milliarder av dollar til en palestinsk statsdannelse, da står det bare igjen å oppleve at lederne i PLO, Hamas og El Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen, fortsetter å kalle president Trump for «en hund og sønn av en hund» og setter i gang den 3. intifadaen med terror fra Gaza og «Vestbredden». Palestinerne «har aldri mistet, og vil aldri miste, en anledning til å miste en anledning til å skape fred,» uttalte en israelsk utenriksminister for en generasjon siden. Kanskje palestinerne griper sjansen denne gang!

Israel bør ikke vente i det uendelige på en vidunderlig demokratisk forvandling på palestinsk side. Det vil bare føre til enda sterkere internasjonalt press på Israel og krav om ensidig og fullstendig tilbaketrekning fra Gaza og «Vestbredden». Det internasjonale samfunn vil trolig krampaktig holde på sitt EKP og nekte Israel å foreta ensidige aksjoner til forsvar av sin stat. Dr. Eran Lerman skriver om dette scenariet i avslutningen av sin artikkel:

«When Israel gets beyond the current election period, it must embark on a broad diplomatic campaign to generate understanding of its core needs and of the historic opportunities (for all sides of the conflict) presented by the Trump plan. The effort should include outreach to Diaspora Jews who are rattled by the shift in diplomatic paradigm and need to grapple with Israel’s repositioning. Israel also must calm the Jordanian king, Israel’s peace partner, who should yet come to see the benefits of moving beyond a failed paradigm».Forfatteren av dette scenariet er visepresident i «The Jerusalem Institute for Strategy and Security», jiss.org.il. Hans hjemmeside er davidmweinberg.com.

Religiøse partier på ytterste høyreside i israelsk politikk, deriblant Yamina, med sine ledere, Ayelet Shaked og forsvarsminister Naftali Bennett, vil ikke støtte statsminister Benjamin Netanyahu hvis han aksepterer president Trumps to-statsløsning. Støtten er han avhengig av for å vinne over Benny Gantz i det kommende valget.  Derfor blir 2. mars så spennende i år.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt