Verdidebatt

Bønn som ønskeoppfyllelse

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bønn som ønskeoppfyllelse

Merete Thomassens innlegg Farlige bønner  har avstedkommet en interessant debatt. Jeg leste innlegget med stor interesse; det samme gjelder de innlegg som siden har kommet.

Jeg synes Merethe Thomassen reflekterer over noe som jeg synes er viktig. Og det synes for meg at hun er litt misforstått. Det skal jeg ikke gå videre inn på her. Derimot kom jeg til å tenke på noe Søren Kierkegaard skriver om bønn i sin lille bok Liljen på marken og fuglen under himmelen (tre gudelige taler). Her forteller filosofen om en mann som var svært ivrig i bønnen; han ba om alt mulig, og hvis det var noe han hadde glemt, ba han Gud om at Gud måtte huske det likevel. Dette gikk ikke særlig bra i lengden. Han opplevde at jo ivrigere han ble i bønnen, jo mindre fikk han egentlig å be om, og til slutt ble han helt taus. Om dette sier Kierkegaard: Han var gått fra å være en bedende til å bli en hørende.

Jeg kom også til å tenke på den gamle klokkerbønnen: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader min skaper, du herre Jesus . . .  vil tale til meg. Jeg hørte en variant av denne bønnen for en tid tilbake, men da var tale til meg blitt til gi meg. Hvorfor må vi gjøre denne endringen? Ligger det noe negativt å bli talt til, selv av Gud? Har vi her gjort en liturgisk vri i retning av det Thomassen og Lomheim betegner som 'markedsspråk'? Det er kanskje enklere å forholde seg til egne ønsker, og hva vi selv synes er viktig, enn hva Gud måtte finne på å si til oss?

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt