Den norske kirke har ikke hatt et endelig oppgjør med helvetesdebatten

Kirkens utfordring ligger i to autorative og ubibelske trosartikler, den Augsburgske og Den Athanasianske trosbekjennelse som lærer «de fromme og utvalgte skal Han gi evig liv og evig glede, mens de ugudelige skal han fordømme til å pines uten ende.»

Den heftigste debatten fant sted i 1953, den endte med et helvete. Professor Hallesby holdt sin dommedagstale i radioen, og sa at han ikke skjønte at ikke-troende torde legge seg om kvelden. Hvis de døde om natten, stupte de rett I helvete. Videre at de måtte omvende seg. Han hadde tydeligvis glemt Luthers ord: «Ingen blir frelst ved skremsler.» Professor Schjelderup grep heldigvis inn og mente det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion. Kirken bestemte i 1954 at det også skulle være plass til de som ikke trodde på et helvete i kirken vår.

I 2002 ble helvete igjen et tema da professor Jervell i sin bibeloversettelse av de fire evangelier skiftet ut det belastede ordet helvete med «Gehenna» , Hinnondalen, et bestemt geografisk sted utenfor Jerusalem. Dette ordet ble brukt i Bibelens grunntekst, og han lot det stå uoversatt. Her henrettet man forbrytere i gammel tid, og siden ble det brukt som søppelplass.

KJENT INNVENTAR I NYTT HUS (2011)

Helvetesdebatten blusset opp igjen. I 2011 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som arbeidet med framtidens kirkeordning. Selv om det ble sagt at biskopene hadde avskaffet helvete, benyttet de seg ikke av sjansen til å gjøre noe med de ubibelske artiklene, som er blitt mer kjente enn noen andre. I disse levnes det ingen tvil om hvilken skjebne som venter syndere og vantro. «De ugudelige skal pines uten ende og gå inn til den evige ild, mens de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv.»

UBIBELSKE OG BASTANTE

Disse trosartiklene virker fullstendig fremmede på oss i dag. Kanskje var de naturlige for den tidligere kirkes teologer, men en bestemt tids teologi kan umulig være bindene for senere tider. Det må være med teologien som med vitenskapen. Den må være fri i sin søken etter sannheten.

Mange Lutherske kirker har tatt klar avstand fra disse formuleringene. I likhet med Church of England har den katolske kirke tatt et oppgjør med lignende tradisjoner. En slik tradisjonskritikk må til i dagens kirker og teologi. Den katolske kirke bekjenner kun den Apostoliske og den Nikenske trosartikkel.

KIRKEMØTET 2019 – NY VURDERING

På dette møtet ble de de to omstridte trosartikler tatt opp til ny vurdering Heller ikke denne gang ville biskopene forandre eller sløyfe dem. De skulle forbli uforandret, og sammen med den Apostoliske og Nikenske trosbekjennelser være kirkens bekjennelsesskrifter. Læregrunnlaget fra 1687 skulle være det samme slik det har vært til i dag.

FORTAPELSENS MULIGHET.

Bibelen har gjennom en del billedlige utrykk pekt på fortapelsens mulighet. Dens egentlige vesen kjenner vi ikke. Den er utenfor menneskets fatteevne, men forestillingen om et sted med evig pine for kropp og sjel for de ikke- troende, av en straffende Gud, hører ikke hjemme i kjærlighetens religion. Martin Luther har lært oss å tenke selv, og sier; «Den som holder oss opp i livet vil også holde oss oppe i døden.» Han mente også at vi burde avstå fra å si noe om hva det evige liv betyr og sa: «Om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om det liv som venter det etter fødselen.»

Bibelversene om fortapelsen må forstås billedlig og ikke tas ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått realistisk.

Det har også skjedd mange forandringer i bibeltekstene underveis, ufrivillige feil, men også endringer bevisst foretatt av teologiske og dogmatiske grunner, selv om det ofte vises til Bibelens klare ord bør man ikke være teolog for å forstå at mange bibelvers er alt annet enn klare. Det gjør det ikke lettere at Jesus snakket arameisk, mens Det nye testamentet ble skrevet på gresk. Ingen av evangelistene var øyevitner. Det er Bibelens frelsesbudskap som er dens sanne ufeilbarlighet. (Formulert på det annet Vatikankonsil.)

KIRKEMØTET 2020

Det vises ofte til Bibelens klare ord, men de må oversettes og fortolkes. Biskop Rose Marie Køhn har sagt at sannhetsgehalten i Bibelen må prøves på Jesu liv og gjerning. Hun legger vekt på kjærligheten som det bærende element i den kristne tro. Med hensyn til fortapelsens lære kan ikke biskopene vente lenger med å ta et endelig oppgjør med disse. På kirkemøtet som finner sted om kort tid har de en gylden anledning som de bør benytte av hensyn til folkekirken og den forvirring som rår blant medlemmene. De mest bastante og absurde punktene i Augustana og Den Athanasianske trosbekjennelsene må forandres eller fjernes. Stillheten fra biskopene om helveteslæren kan ikke tolleres lengre.

DØDEN VÅR SISTE FIENDE

«Deus semper major»Disse ord ble ofte sagt av middelalderens mennesker. «Gud er alltid større. Større enn alle tanker og teorier om Gud.» Jesus sier:» når jeg blir løftet opp fra jorda skal jeg dra alle til meg.» Pater Olav Muller sier det så vakkert: «Den gode hyrde gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Hvert menneske som står på dødens terskel må velge lyset eller mørket. Guds rettferdighet er identisk med Hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn.

EN NY SJANGSE PÅ DOMMENS DAG

Gud gir ikke opp noen, men vil at alle skal bli frelst. Jeg håper og tror når Gud sender sin sønn tilbake til jorda for å holde dom, vil også de som ikke fant frem til frelsen i livet få en ny sjanse. De vil bøye kne og innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og at han skal bli alt i alle. Hans nåde er uendelig og Hans kjærlighet uten ende.