Et bedehus i Gildeskål

Møtet i Calmeyergaten i 1920 (for 100 år siden nå i januar) representerte den andre fasen i striden om den liberale teologi. Den begynte ved ansettelsen av den liberale Johannes Ording som professor og prestelærer ved Det teologiske fakultet. Som professor i teologi var Ording forpliktet på "den evangelisk-lutherske religion" (Grl § 2). I kirken, blant sakkyndige teologer og andre, ble det påpekt at han avvek fra den lutherske statsreligionen både i sakramentlæren og kristologien. I 1906 ble han likevel ansatt som professor. Det førte bl.a. til etableringen av Det teologiske menighetsfakultet (MF) i 1907.

Men hvordan skulle man leve med denne dype lærekonflikten i Dnk, dvs. innen en og samme kirkeorganisasjon? For å hindre en utvikling - ikke minst i lekfolket - mot å likestille kirkens lære med de liberalteologiske vranglærer, ble det innbudt til et møte i Calmeyergaten i Kristiania, der delegater fra de frivillige indremisjons- og misjonsorganisasjoner vedtok retningslinjer for å beskytte sitt foreningsliv og annen virksomhet mot liberalteologisk vranglære. Dette var organisatoriske forholdsregler som man selvsagt hadde full frihet til å vedta og følge i et liberalt demokrati. Kritikere av Calmeyergatemøtet og den linje det vedtok, dokumenterer ofte en udemokratisk holdning. Man neglisjerer at i demokratiet skal det være både ytrings-, forenings- og institusjonell frihet. Det er dette politisk-rettslige perspektiv man gjerne overser når man drøfter Calmeyergatelinjen. Man overser Staten, den viktigste politiske og kirkelige aktør.

Den moderne liberale staten hadde omkring 1920 frigjort lekfolket i Dnk fra den statskirkelige embetsmyndighet. Kirkens medlemmer kunne fritt preke, holde nattverd og døpe uten å spørre eller være relatert til prest eller biskop. Dnk var ordningsmessig liberalisert. En prosess som begynte i 1842 med opphevelse av Konventikkelplakaten. Kirkeledelsen hadde gjort "friheten" lovlig. For den radikale Ludvig Hope fra Kinamisjonen, som var en av innbyderne til møtet i Calmeyergaten, var denne friheten en av grunnene til at han ville holde fast ved statsreligion og statskirke. Andre delegater hadde vansker med å forstå denne rettstilstanden.

Statskirkens liberale ledelse hadde ikke bare åpnet for en ordningsmessig pluralisme, men også innført lærepluralisme. I 1906 ble den liberale Ording professor/prestelærer ved Teologisk fakultet på tross av den lærekonflikt det utløste. Men i 1913 sikret Staten pluralismen ved å gi eksamensrett til det konservative MF. Da man i 1923 utnevnte Jens Gleditsch til biskop i Nidaros, var det ut fra den klare forutsetningen at ulike teologiske retninger skulle være representert i bispekollegiet. Den moderne liberale stat styrte altså sin egen offentlige religion utfra frihetsidealet. Slik fungerte "Venstrestaten", som formet Norge fra slutten av 1800-tallet til 1930-årene. Og uten "Venstrestaten" intet MF, men også lære- og ordningspluralisme. Reformkirkelige deltakere ved møtet i Calmeyergaten ville bekjempe den liberale teologi, men unngå at Dnk ble oppløst som et kirkelig ordnet kirkesamfunn og fellesskap. Men man overså at Dnk var ordnet av staten etter statlig rett. Noen egen kirkerett for Dnk fantes ikke.

Calmeyergatelinjen kunne selvsagt ikke praktiseres av prester i statskirken, noe som ble klart erkjent av konservative prester i 1929. Flere av dem kom fra MF og flere skulle komme. MF var på sin side en fri konservativ, men også statskirkelig godkjent og relatert presteskole. I denne kirkepolitiske tvetydighet ble ekklesiologien et stadig viktigere og vanskeligere tema. Ulike kirkesyn i kirken hadde tross dype forskjeller seg i mellom sin rett i Dnk.

Under siste halvdel av 1900-tallet fulgte Staten sin egen kirkepolitiske linje. ”Venstrestatens” frihetsideal ble avløst av det sosialdemokratiske enhetsideal. Ethvert tilløp fra Dnk til å markere og organisere seg som kirke i teologisk forstand, ble nøytralisert. Samfunnets enhet skulle ikke lenger ha sin forankring i den kristne statsreligionen, men i frihet, likhet og velferd for alle - sekularistisk forstått. Reformbevegelsen, som hadde vokst frem på ny fra 1960-tallet av, valgte å legge vekk tanken om Dnk som bekjennelseskirke, dvs. med et gitt og blivende læreinnhold. I stedet la man en sosialdemokratisk folkekirketanke til grunn. Dnk kunne da betraktes som en forvalter av religiøse velferdsgoder som alle kunne ha behov for, og alle hadde rett til. Staten avskaffet statsreligionen, men gjorde Dnk til en ny form for statskirke. Den var grunnlovsforankret og økonomisk opprettholdt av staten og gitt oppgaven å sikre og vedlikeholde på sine premisser og ved sitt språk samfunnets ideologiske og kulturelle enhet. Kirkens lære måtte tilpasses dette formål. Bare en liberalteologisk oppfatning av kirkelig lære kan ha gyldighet innen en slik form for en statskirkelig organisasjon. Det kristelige fromhetsideal måtte nå realiseres ved sosialetisk innsats etter kristensosialistisk mønster. Det ”kirkelig korrekte” kom til å bestå i aksept av seksualetisk pluralisme. Det ledet til en ny ekteskapsordning, tilslutning til ”fri abort” som et gode og til sist taushet om ”aktiv dødshjelp”.

På denne bakgrunn blir den negative reaksjonen overfor et bedehus som av teologiske grunner ikke vil samarbeide med Dnk, meget forståelig. I den moderne liberale statskirke er likhetskravet så sterkt at avvikere som vil holde fast ved bibelsk kristendom ikke i det skjulte, men offentlig, kollektivt og institusjonelt, ikke kan bli tålt. Slik kristendom er farlig. For enheten i Dnk er skjør. Tar du staten bort fra Dnk og gjør den til en frikirke som oss andre, vil den få problemer med å holde sammen.