Hei menneskehet!

Jeg heter Mahir og er en 18 måneder gammel baby. Ikke bekymre deg for min lille alder og heller ikke tenk på hvordan jeg har skrevet dette brevet. Jeg har ikke en gang fylt atten år, men jeg har opplevd hva 50-60 år gamle mennesker ikke har. Derfor er ikke jeg som andre babyer. Jeg kan både skrive og lese.

Jeg ble nemlig satt i fengsel da jeg var i magen til moren min. Jeg var en venn til min mor i rettssaler, i fengselshjørner og i politiets varetekt. Ikke nok med det fikk jeg ikke bo i mitt eget hus. Jeg har alltid vært på rømmen slik at politiet ikke skulle få tak i foreldrene mine. Viktigst av alt fikk jeg ikke sove i min egen vugge i en måned engang, jeg fikk heller ikke bruke rommet som var tilberedt og dekorert for meg. Jeg var 3 måneder gammel da jeg satt på fanget til faren min og møtte menneskesmuglere midt på natten. Vi kriget oss gjennom 2 timers flueangrep og gjørmete vann i skogen. Deretter krysset vi elven Meriç med en båt, i tankene våre hadde vi de 3 babyene som hadde druknet i denne elven noen dager tidligere.

Jeg har ikke lært ord som kan beskrive den 10 minutter lange reisen, uansett ifølge pappa, finns det ikke ord som kan beskrive den situasjonen vi opplevde. Vi krysset elven og tilbrakte resten av natten i skogen. Alt av klær mamma og pappa hadde på seg fikk jeg på meg slik at jeg ikke skulle bli kald. Hele natten satt både mamma og pappa ved min side. Deretter bodde jeg i et fengsel i Hellas i 5 dager. Det var ikke tilgang til lys der, toalettene var uten såpe og det var luftløst. Etter FNs leir dro vi videre til Athen. I Athen ble jeg syk og dette gjorde foreldrene mine veldig bekymret. Det var ikke noe sykehus i nærheten, og derfor fikk de ikke tatt meg med til en lege. At de var veldig bekymret gjorde meg utrolig trist. Etter stor innsats klarte mamma og pappa å få meg til Norge.

Til og begynne med var alt ganske bra. Vi gikk av flyet og jeg fikk et spesielt babysete av politimennene som møtte oss. Når vi ankom flyktningleiren fikk jeg «Libero touch bleien», som er bleier av beste kvalitet. Dette fikk meg til å tenke at Norge var det rette stedet å bo får meg. Menneskene her brydde seg faktisk. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at dette ikke var sannheten i det hele tatt.

Jeg er en 18 måneder gammel baby og som har blitt tvunget til å bo på et rom i 15 måneder. Vi måtte dele toalett, bad og kjøkken med en familie som vi aldri hadde kjent før og ikke engang kjente språket. Som en baby kunne jeg ikke krype som jeg ville fordi vi bare hadde et rom og det skulle knapt 5 skritt til og jeg var ved enden av rommet.  Jeg kunne ikke le eller gråte slik jeg ville. Som et barn måtte jeg alltid søle og helle i de samme skuffene og rive i de samme bøkene. Jeg måtte alltid holde meg for å unngå å forstyrre nabofamiliene i neste rom. Noen ganger klarte jeg ikke å holde meg, og mens jeg gråt var jeg også lei meg overfor mamma og pappa som skammet seg fordi jeg forstyrret våre naboer. Det er ingen underholdningsområder eller parker i nærheten. Derfor ble jeg dømt til et rom, uten alternativer. Kort sagt var den eneste forskjellen mellom fengselet som mamma og jeg var i, at vi delte rom med min far nå …

Det jeg selv opplever er ikke det eneste som opprører meg. Barna som bor i naborommet vårt gjør meg trist. De deler også rom med foreldrene sine. De barna er mye eldre enn meg, og dermed mer emosjonelle også. Ikke nok med det, er det barn her fra Afrika uten deres far. Mødrene deres har ansvaret for alt som omgår deres barn. Med engang barna ikke ser moren sin begynner de å gråte. Det er frustrerende for både barna som gråter, men også for andre voksne og oss babyer rundt.

Men jeg er kanskje ikke så uheldig som jeg skal ha det til. Vi klarte å nå Norge etter et par uker. Det er mennesker der ute som bruker opp til flere år på å flykte til Norge. Tanken på dette får meg til å være takknemlig for vårt lille enkeltrom. Innimellom smiler jeg litt til og med for å prøve å motivere og gi litt glede til mamma og pappa.

Det kan hende at du synes at dette er rart, det er jo ikke alltid en får det som en vil. Du tenker kanskje at jeg må bite meg i leppa og klare meg slik litt til. Jeg vet ikke, kanskje du har rett, jeg er tross alt flyktning. Men nylig overhørte jeg samtalen mellom mamma og pappa; eksperter sier at menneskelig psykologi ikke krever lange perioder, og at den kan vise til store interaksjoner selv med et lite øyeblikk eller en oppførsel. Spesielt jo mindre alderen er, desto større kan effekten være. De er faktisk ikke klar over at jeg hørte deres samtale og i tillegg forsto den. I hovedsak er de, som andre mennesker, ikke klar over at babyer leser hva som går gjennom folks øyne og sinn. De vet ikke engang at jeg skriver dette brevet akkurat nå. Hvis vi klager, kan det hende myndighetene forlenger saksbehandlingen vår, de kan til og med sende oss ut av Norge. Så jeg skriver dette brevet uvitende om dem.

Vær mine forelders stemme som ikke kan klage på mine forhold. Fordi vi babyer ønsker å starte livet på lik linje med andre babyer. Vi ønsker ikke å bo i et fengsel lignende rom…

****Det høres ut som en historie, men det er sannheten.****