Verdidebatt

Brutalt diktatur letter på trykket

Den stille revolusjonen som opnar Usbekistan, eit av dei verste diktatura i verda, er påfallande og løfterik. Men varer den?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ballongane hang framleis rundt inngangsdøra i eit lite forsamlingslokale i Samarkand, den vakre byen frå Silkevegen. Søndagen før eg kom, hadde den evangeliske kyrkjelyden hatt opningsgudsteneste. Det var fullt inne og benka til meir enn halvparten av dei frammøtte ute.

Eitt år tidlegare hadde kyrkja ikkje hatt noko von om å bli offentleg registrert. Men 30. september i år kom brevet. No kan dei halda gustenester i kyrkjebygget sitt – og slutta med ulovlege og risikable husmøte.

Ny interesse for religion
Religion fekk ei forsterka rolle etter Sovjetunionens kollaps i 1991. I dei første åra etter at Usbekistan vart sjølvstendig, kom det kristne misjonærar. Den russiske folkegruppa kunne halda gustenester på russisk. Etterkomararar etter koreanarane som Stalin deporterte hit for kring 90 år sidan, kunne utøva kristentrua. Så sant dei ikkje gjorde det på usbekisk og ikkje delte trua med muslimar. Det å vera usbek er det same som å vera muslim – moderat muslim. Fleire kristne pastorar vart fengsla. Om denne tida fortel pastor Daniel i dette intervjuet: «Då han vart kristen, bestilte mora hans time til han hos psykiater».

Også islam fekk ei oppblomstring. Men i møte med radikal islam og nokre terroraksjonar fekk regimet panikk. Religionslova vart hardt stramma til i 1998. Brota på menneskerettar møtte liten utanlandsk kritikk, særleg etter at USA fekk leiga militærbasar til krigen i Afghanistan, Usbekistans naboland i sør etter 11. september 2001. President George W. Bush hadde stor forståing for Usbekistans kamp mot islamsk ekstremisme.

Hardt diktatur
President Islom Karimov gjorde landet til eit jernhardt diktatur. Dei mest frykta opposisjonelle vart brende levande. I 2005 svarte tryggingsstyrkane i byen Andijan på ein folkeleg protest mot korrupsjon og vanstyre med ein massakre som kan ha kosta innpå 1000 livet.

Karimov svarte på den utanlandske kritikken som då kom, med å kasta ut utlendingar og stramma til endå meir. Politirazziaer, bøtelegging og fengsling ramma evangeliske kyrkjer. Men verst var det uansett for muslimske «ekstremistar» som vart fengsla i stor skala.

Erik Fatland gav i boka «Sovjetistan» frå 2014 ei glitrande skildring av Usbekistan som eitt av verdas verste diktatur. Ho spurte kva som ville skje den dagen det var slutt for Karimov. Hausten 2016 døydde han. Då kom svaret.

Fest i kyrkje
Etterfølgjaren Sjavkat Mirzijajev har teke Usbekistan nokre steg i positiv lei, ikkje minst samanlikna med nabolanda i Sentral-Asia som strammar grepet. Dette fekk eg koma tett på då eg i haust gjesta landet. Midt under planlegginga fjerna Usbekistan visumplikta for kring 60 land, Noreg inkludert. Landet vil ha turistar og investeringar.

Det var stort å gjesta den evangeliske kyrkja i Samarkand. Ei handfull andre kyrkjer har også fått registrering. Regimet godtek uformelt også at kristen forkynning vert tolka til usbekisk, og politiet har i alle fall teke pause i razziaer mot dei som framleis har samlingar i heimane. Regimet har sett fri mange muslimar som sona lange dommar. Tiltalte har fått bøter eller utsette dommar i staden for fengselsstraff. Bøneropa lyder frå nye moskear.

I mai i fjor vedtok parlamentet eit vegkart for å letta kåra for trusfridommen. Parlamentet lovde å endra den strenge religionslova frå 1998. Men lova er ikkje endra. Det er framleis ulovleg å ha religiøse samlingar i heimar, og det er mange hindringar for å registrera trussamfunn – fleire er nekta. Dei lokale Mahalla-styra har mange stader i praksis vetorett. Sensuren av religiøs litteratur varer. Staten kontrollerer kven som kan dra til Mekka.

Tortur
Den muslimske samvitsfangen Khayrullo Tursunov blei torturert i seks timar i april, fortel nyhendetenesta Forum18. Politifolk frå avdelinga for kamp mot ekstremisme og terrorisme gjennomførte razzia under ei baptistgudsteneste i Urgench i september. Pastor Stanislav Kim vart truga med utkasting. Baptistane – som ikkje vil søkja registrering, av frykt for statleg kontroll – er under hardt press.

Kva skjer vidare? USA har lovd investeringar dersom Usbekistan også lettar situasjonen for protestantiske kristne. I ein by hadde ein pastor eg snakka med, hatt møte både lokale styresmakter og med utsendingar frå Trump. Difor hadde han god von om å få registrert kyrkjebygget.

Håp – og uvisse
USA har i årevis hatt Usbekistan på versting-lista over land som bryt trusfridommen og andre menneskerettar. Men både i fjor og i år vart Usbekistan invitert til det store toppmøtet i Washington om trusfridom. Landet vart flytta ned i ein kategori som ikkje risikerer sanksjonar. Det siste var United States Commission on International Religious Freedom i sin siste årsrapport usamd i.

Då Trump i sommar la fram sin strategi for å kjempa for trusfridom, la han vekt på næringslivet si rolle. Kanskje er Usbekistan eit døme.

Nokre av dei evangelisk kristne leiarane eg møtte under ei reise til Usbekistan før jul, har stort håp for framtida. Andre fryktar at dei positive trekka mest er pynt for å sikra USA-investeringar.

Etter så mange år med razziaer i pastorheimar er det ikkje rart at ikkje alle er sikre på at trykket har letta for godt. Men vi får håpa og be om og kjempa for at Usbekistan held fram på ein lang veg frå brutalt diktatur til eit meir ope og fritt samfunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.1.2020

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt