Storpolitikk i religionens vold

Amerikaneres drap på den iranske generalen og lederen for revolusjonsgarden Qasem Soleimani har gjort verden til et farligere sted. Bakgrunnen er en gradvis mer tilspisset relasjon i forholdet mellom USA og Iran. Det har ført til stadige konfrontasjoner og eskalering i desember med stormingen av den amerikanske ambassaden i Bagdad nyttårsaften og det påfølgende drapet på Soleimani 2. januar.

Verkebyll

Forholdet til Iran har vært en verkebyll for USA i over 40 år. Det går tilbake til den iranske revolusjonen og gisselkrisen i Teheran da det blodferske sjiamuslimske regimet holdt amerikanske diplomater og borgere som gisler fra november 1979 til januar 1981.

Den islamske revolusjonen markerer også et vannskille i internasjonal politikk, som tok verdenssamfunnet på senga da den endret Iran fra en sekulær alliert til en mørk, religiøs fiende. Ayatolla Khomeinis utstedelse av fatwaen mot Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1989 bidro til en ytterligere polarisering. Den britiske forfatteren Kenan Malik skriver i boka Rushdi-affæren - fra fatwa til jihad (2009) om hvordan kontroversene rundt boka endret debatter i land over hele verden i spørsmål om multikulturalisme, toleranse og ytringsfrihet. Fatwaen fikk også alvorlige konsekvenser i Norge med drapsforsøket på Rushdies norske forlegger William Nygaard i 1993.

Iran er unntaket

USA på sin side har alltid sine fiender, men har likevel funnet veier for samhandling med disse, selv under den kalde krigen. Iran derimot har vært «no-go» for politisk og diplomatisk kontakt. Unntaket var dialogen rundt atomavtalen inngått i 2015, men som Trump som kjent droppet i 2018. For Iran har fiendskapet med USA medført tiår med isolasjon og økonomiske sanksjoner. Internt har regimet måttet håndtere misnøye og politisk uro, ikke minst gjennom 2019 hvor den iranske befolkningen har tatt til gatene i mange omganger til tross for brutal motstand. Paradoksalt nok ser det nå ut til at attentatet på Soleimani kan ha gitt det iranske prestestyret et moralsk og politisk løft og samlet den iranske befolkingen. Men også internasjonalt har Trumps politikk trolig bidratt til å styrke, ikke svekke, Irans handlingsrom.

Religiøs motivasjon

Hvordan skal vi da forstå USAs handlemåte? Ett av svarene handler om religion. Skal Trump og Pence bli gjenvalgt i 2020, er de helt avhengig av den konservative, evangeliske velgerbasen. Det har gitt kristne «hardlinere» som Pence og Pompeo viktige roller og stor innflytelse. De er begge, i motsetning til Trump, motivert av ultrakonservative kristne verdier og kristensionistisk tankegods. Da Pompeo besøkte Jerusalem i mars 2019 satte han Trump og USAs Midtøsten-politikk inn i en bibelsk sammenheng da han beskrev Trump som en moderne Ester, klar for å forsvare Israel og jødiske folket.

Profetier og storpolitikk

Den gammeltestamentlige fortellingen om Ester har lenge blitt brukt av kristensionister for å begrunne amerikansk ensidig støtte til Israel og invasjon av Iran. USAs utenriksdepartement er med andre ord ledet av en person som legger kontroversielle religiøse profetier til grunn for storpolitiske spørsmål med vidtrekkende konsekvenser. I disse fortellingene har både Israel og Iran viktige roller – og forklarer hvorfor det er en sammenheng mellom den tilsynelatende irrasjonelle amerikanske tilnærmingen i USAs Iran-politikk og det amerikanske kristne høyres sterke posisjon og innflytelse på det republikanske partiet.

Det vi nå er vitne til er med andre ord at ekstreme religiøse interesser i USA og Iran setter stabilitet og fred til side. Vi har allerede sett starten på hva som vil komme gjennom de siste dagenes responser og verbale trusler. Løfter vi blikket er det en dyp ironi i at USAs utenrikspolitikk vis-à-vis nettopp et land som Iran er bygget på en cocktail av politisk kynisme og religiøs fundamentalisme.