Feminisme i islam

Nyttig bok

Jeg har ikke forutsetninger for å anmelde boka, men den virker solid, saklig og velskrevet. Alle som arbeider med eller er interessert i islam, bør lese den. På ett punkt synes jeg den har en svakhet. Den har gode beskrivelser, forklaringer og eksempler, men jeg savner noen oversikter og helhetsbilder. Vi kan f.eks. lese at muslimsk feminisme er i «sterk vekst», men får ingen oversikt over hvor den gjør seg gjeldende og med hvilken styrke. Ut fra bokas tema synes jeg også det hadde vært naturlig med en kort oversikt over hvordan forholdene er for muslimske kvinner i forskjellige deler av verden og hvordan utviklingen er.

Beskrivelse, ikke vurdering

Marianne Hafnor Bøe har gjort en klar avgrensing, som leserne må merke seg. Hun presenterer de ulike tolkningene, men «vil ikke selv ta stilling til hva som er de korrekte tolkningene.» Bøe hører altså ikke med til de s.k. apologetene, som forsvarer islam. Et av kapitlene, «Kritikk og utfordringer», refererer innvendinger mot feministenes tolkninger og tolkningsmetoder. Spørsmålet om hva som er korrekt, sannsynlig, rimelig tolkning o.l. blir det altså ikke tatt stilling til, men det er i høyeste grad aktualisert av boka. Spørsmålet trenger seg på fra feministene selv, fra den dramatiske påstand at islam for en stor del er forvrengt, mens de selv avdekker den «autentiske» islam. Dette gir grunn til noen refleksjoner og kommentarer, som naturlig nok bare kan favne en liten del av emnet.

De brysomme hadithene

I islam er Koranen den fremste autoriteten, men også hadithene, skriftene som forteller hva Profeten sa og gjorde, er kilder for tro og lære. I utgangspunktet avviser ikke feministene hadithene, men de legger liten vekt på dem. De mener at de i årenes løp er blitt endret i patriarkalsk retning, og tar som regel avstand fra hadither som har negativ betydning for kvinner. Dette er «en markant forskjell fra den klassiske fortolkningstradisjonen i islam», skriver Bøe. Da må en nesten kunne si at de muslimske feministene har laget seg sin egen islam, og når de mest upassende kildene er luket ut, ligger det godt til rette for å hevde at kjønnslikestilling og rettferdighet er hovedbudskapet i islam.

Hva er det å tolke?

Spørsmålet om kvinnens stilling i islam handler mye om tolkingsmetoder, det som kalles hermeneutikk. Dette er et komplisert arbeid, både generelt og i denne sammenhengen. Bøes bok har nyttig lærdom her. Jeg tror vi bør si at å «tolke» er å avdekke tekstens eller tekstenes mening. Det betyr ikke at absolutt objektivitet er mulig eller at en kan se bort fra at fortolkeren er en del av tolkingsprosessen. Mitt poenget er at fortolkeren skal trenge mest mulig inn i tekstens mening og få den fram, ikke få teksten til å si det fortolkeren vil at den skal si.

Jeg stusser når Amina Wadud, en av de ledende feministene, sier at det er steder i Koranen hvor teksten er «mangelfull eller uakseptabel, uansett hvor mye fortolkning som enn anvendes.» Er «fortolkning», gjerne «mye» av den, noe som «anvendes» på en tekst for å oppnå en «akseptabel» tolkning?

Synsing og vilkårlighet blir det i alle fall når Koranen skal «leses inn i nye situasjoner», tolkes «i lys av en ny tid» e.l. Betyr dette i lys av forholdene for kvinner i Mekka i 2019? Eller er det universitetene i USA som viser oss Koranens rette mening?

Her snakker jeg om tolking i kunnnskapsmessig og forskningsmessig sammenheng. Hvordan folk anvender tekster og skrifter i sitt trosliv og i lære og livsførsel, legger jeg meg ikke opp i. I den sammenhengen må de kunne lese Koranen «i beste mening», som Asma Barlas legger så vekt på. Men når hun også i kunnskapsmessig forstand mener at «muslimer skal kunne velge den mest hensiktsmessige av mange ulike tolkninger», har hermeneutikken kommet helt på avveie.

Tekst og tolking

Tekst og tolkning er ikke identiske, men heller ikke adskilte, ettersom tolkningen skal uttrykke nettopp tekstens mening. Av og til har jeg en fornemmelse av at Koranen og tolkningene blir skilt fra hverandre på en slik måte at Koranen blir opphøyd og skjermet, mens tolkningene blir livlig debattert. Det man ikke liker i Koranen, gjør man ikke Koranen ansvarlig for. Det er tolkninger, «patriarkalske tolkninger», «ikke-feministiske tolkninger», «ekstremisme», «salafisme» osv.

Feministiske tolkninger

I islam har skriftene alltid vært tolket av menn. Det har sikkert farget tolkningene. Feministene har ikke en egen feministisk tolkingsmetode, men når de ser på tekstene med nye øyne, ser de nye ting i tekstene, ser andre tolkningsalternativ, vektlegger argumenter på en annen måte osv. Jeg vil tro at deres tolkninger både kan utfordre og endre det bildet som tradisjonelle fortolkere har tegnet, selv om det vil være en større sak å få endret hele bildet. Flere av de metodene feministene bruker, er forholdsvis ukontroversielle, f.eks. den s.k. historisk-kontekstuelle metode, som skjelner mellom det som er situasjonsbestemt eller bundet til en tidligere tid og det som er generelt og varig forpliktende.

Feministene mener den tradisjonelle metoden i for stor grad tolker hvert vers for seg, at man heller må tolke tekstene i lys av Koranen som helhet. Dette kalles intra-tekstuelle metode. At ulike vers i samme skrift belyser hverandre, er i utgangspunktet opplagt, men noen av feministene setter også vers opp mot hverandre. De som ikke samsvarer med Koranens «helhetlige budskap», som er «kjønnslikestilling og rettferdighet», underkjennes og blir satt til side. Men dette er et sirkelargument. Det «helhetlige» likestillingsbudskapet er bare begrunnet når de ikke-likestillende versene er fjernet.

Man kan også stille spørsmål ved andre prinsipp som man mener må være styrende for tolkingen, f.eks. bruken av «det tawhidiske paradigmet», at Gud er én og enhetlig. Det «utvisker enhver diskriminering i islam», mener Amina Wadud. Jeg har ikke satt meg mye inn i dette, men umiddelbart virker det ikke opplagt at å sette enkelte mennesker over andre er «en form for avgudsdyrkelse.» Så Muhammed det slik da Koranen ble til?

Flere koner ikke godkjent?

Marianne Hafnor Bøe belyser noen tema spesielt, bl.a. flerkoneri, fordi dette er et veldig viktig spørsmål. Det har også vært behandlet i et større oppslag i Vårt Land. Koranen vers 4:3 sier bl.a.: «Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire. Men, hvis dere er redde for å ikke kunne gjennomføre full likhet, så nøy dere med én, eller med deres slavinner.» Dette ser mange sammen med v.129, som sier: «Dere vil ikke være i stand til å behandle deres hustruer likt, hvor meget dere enn forsøker å holde på det.» Så setter de disse versene sammen som en syllogisme hos Aristoteles, og konkluderer med at «flerkoneri ikke godkjennes.»

Det er noen haker ved dette: V. 23 i samme sure (kapittel) forutsetter flerkoneri når det er forbud mot å være gift med to søstre på en gang. De to versene 3 og 129 behøver heller ikke settes mot hverandre, de er godt forståelige sammen, og Muhammed har sikkert aldri ment at Koranen skal leses som et stykke aristotelisk logikk. Den mest alvorlige innvendingen er likevel at disse «tolkningene» gjør vold på den teksten som tolkerne vil forsvare, for hvis ord og setninger blir gitt en helt annen betydning enn de ellers har, da bryter språket sammen, og Koranen blir langt på vei ikke lesbar.

Bare foreldreløse?

Asma Barlas m.fl. nekter ikke for at Koranen i særlige tilfeller tillater flere koner. Ekteskapet er ikke prinsipielt monogamt i islam. Det er også logisk, for Profeten selv, det fremste forbildet, hadde mange koner. Men Barlas mener at tillatelsen i 4:3 bare var for å sikre rettferdighet for foreldreløse jenter. Det passer til ordlyden som innleder verset, «hvis dere er redde for å gjøre urett mot de foreldreløse», men både oversetter Einar Berg og kommentaren Tafsīr al-Jalālayn forstår dette annerledes.

Flere spørsmål reiser seg til Barlas: Hvis en mannlig verge for foreldreløse jenter sto i fare for å gjøre urett mot dem, hvordan skulle da rettferdigheten sikres ved at denne mannen inngikk ekteskap med dem? Og hvilken rettferdighet var det for jentene å bli bundet for livet i ekteskap med denne potensielt upålitelige mannen sammen med opptil tre andre kvinner? Hvorfor står det «det som passer dere av kvinner» hvis det bare gjelder de foreldreløse som disse mennene allerede var verger for? Bekrefter historiske kilder at alle kvinner som var i polygame ekteskap i Muhammeds samfunn, var foreldreløse? Og var det vanlig at ugifte menn, det vil vel i praksis si ganske unge menn, var verger for opptil fire foreldreløse jenter fra hver sine familier?

Noen avsluttende tanker

«Mangfoldet er stort og muslimsk feminisme er omdiskutert. Likevel er det ingen tvil om at feminisme i islam er kommet for å bli», avslutter Bøe. Hun har sikkert rett. Muslimske kvinner vil fortsette kampen for rettferdighet og likestilling i alle land, med og uten argumenter fra islam.

Hva med påstanden om at det var kjønnslikestilling i det samfunnet Muhammed styrte og i Koranen? Jeg tror den vanskelig lar seg belegge. Når jeg mener mange av feministenes tolkninger - flere enn de som er nevnt her - er høyst diskutable, tror jeg ikke det kommer av manglende kompetanse, men at oppgaven rett og slett ikke lar seg løse, i alle fall ikke med de høyeste ambisjonene.

Hvordan vil de feministiske tolkningene bli mottatt? Jeg tipper på at det vil bli tungt å få gjennomslag for dem i den islamske verden. Mange muslimer i vesten vil nok ta imot dem, og i en del ikke-muslimske kretser i vesten vil kvinnesak og islam være en populær kombinasjon.

Hovedtyngden av de fremste feministiske forfatterne som Bøe beskriver, arbeider ved universiteter i USA. Jeg mener ikke dette svekker deres argumenter, men når deres hovedtese er at det er samsvar mellom islam og feminisme, er det unektelig paradoksalt at det er i ikke-muslimske samfunn disse feministene har friest rom til å virke.