Arbeiderpartiet går til angrep på familienes valgfrihet

I disse dager debatterer vi på Stortinget regjeringens forslag til statsbudsjett og de ulike opposisjonspartienes forslag til alternative statsbudsjetter. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett valgt å saldere utgiftene de foreslår ved å blant annet kutte drastisk i kontantstøtta og å senke engangsstønaden. Begge deler er viktige virkemidler for å tilby familier valgfrihet, og jeg mener at disse kuttene er helt feil vei å gå. Jeg tror nemlig ikke at det finnes én mal som alle familier passer inn i. Jeg tror alle familier er ulike, og jeg har tillit til at de selv kjenner hva som passer best for dem.

Vår oppgave som politikere må være å tilrettelegge for at familiene kan løse hverdagen sin på en måte som er best mulig for dem, ikke å heve en moralsk pekefinger hvis den måten ikke er den vi «liker». KrF vil fjerne hindre som står i veien for å bygge sterke familier, for familiene er et mål i seg selv. Vi vil styrke familiene – ikke styre dem!

Alle barn er ulike. Det gjør at vi trenger ulike løsninger. Vi trenger fleksibilitet og valgfrihet for familiene fordi de selv vet hva som er best for seg og sine barn. Barns beste må alltid være det vi setter først!

At hele 60 % av barnefamiliene i Norge velger å benytte seg av kontantstøtta forteller oss at det er en kjærkommen ordning. Det er ikke alle ettåringer som er klare for å begynne i barnehagen, og mange ønsker også mer tid med barna sine mens de er små. Da må vi som politikere legge til rette for det skal være en reell mulighet, også for de som ikke tjener aller mest.

Argumentene som blir brukt mot kontantstøtta dreier seg i stor grad om at den hindrer integrering – ja, det virker som om Arbeiderpartiet tenker at bare vi fjerner kontantstøtta, så er alle integreringsutfordringer løst. Men både FAFO og Brochmannutvalget peker på at det ikke er økonomiske insentiver som får innvandrerkvinner til å ville være hjemme med barn, og at dette handler mer om kultur og verdier.

Tror virkelig Arbeiderpartiet at noen blir bedre integrert ved at vi fjerner kontantstøtta, eller rettere sagt: at vi straffer dem økonomisk? Eller er det bare sånn at dere dytter innvandrerkvinnene foran dere i kampen mot familiers valgfrihet? Jeg tror det er andre tiltak vi må gjøre for å bedre integrere innvandrerkvinner. Vi vet at det å kunne språket er avgjørende for å bli godt integrert. Derfor ønsker KrF blant annet å knytte kontantstøtta til språkopplæring.

Men det er ikke bare kontantstøtten Arbeiderpartiet kutter i. Engangsstønaden er heller ikke trygg. Engangsstønaden er en ytelse som gis dersom mor ikke har rett på foreldrepenger. Det er en viktig ytelse, men vi mener den er alt for lav, og per i dag er den ikke et reelt alternativ til foreldrepenger. KrF har lenge jobbet for å øke denne, og i de siste budsjettene har fått gjennomslag for en økning. Det er viktig for foreldre som står utenfor arbeidslivet eller som er studenter. Det er et gjennomslag jeg er veldig stolt av. Men i sitt alternative budsjett velger Arbeiderpartiet å reversere de gjennomslagene KrF har fått. Det kan da ikke være sånn – i et land som trenger at det fødes flere barn – at det bare er de som er i jobb og som har tjent opp fulle foreldrepengerettigheter som skal ha råd til å sette barn til verden? Det Arbeiderpartiet gjør her er i realiteten å straffe de barnefamiliene som i utgangspunktet har minst. Det synes jeg er blodig urettferdig!

Den familiepolitikken Arbeiderpartiet fører er både en moralsk pekefinger mot de hvis familieliv ikke passer helt med det Arbeiderpartiet mener er best for familiene, og den favoriserer de med god økonomi. Jeg ønsker at vi istedenfor skal legge bedre til rette for det familiene selv ønsker. Det er de tross alt de som kjenner best hvor skoen trykker.