Jo, det er rom i herberget

‘Trump ga stater myndighet til å forby flyktninger. Konservative Utah vil ha flere av dem’, sto det med store bokstaver på forsiden av The Washington Post. Det var tittelen som gjorde at jeg stoppet opp og leste videre.

Flyktning-nekt

Utah er ikke bare en svært konservativ stat, det er også der Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har sitt hovedsete, og der to tredjedeler av innbyggerne er tilknyttet nettopp det allestedsnærværende kirkesamfunnet.

At Utah lenge har hatt et velfungerende­ mottaks – og integreringssystem for flyktninger visste jeg allerede. Jeg var også klar over at statens velgere, som i alle år har stemt republikansk, er adskillig mer skeptiske til den sittende presidenten enn de fleste konservative evangelikale amerikanere.

Bakgrunnen derimot, kjente jeg ikke så godt til. Ifølge The Washington Post, signerte President Trump en såkalt «executive order» i september i år, som ga stater og byer anledning til å nekte å bosette kvoteflyktninger.

Send fler

Utahs guvernør, den konservative og stort sett Trump-støttende Gary R. Herbert, skrev så et brev til presidenten der han i klare ordelag forklarte at han ikke ønsket å holde flyktningene ute. Han ville ikke at antallet skulle reduseres. Han ville tvert imot at Trump skulle sende flere til Utah.

«Vi har dyp empati for individene og gruppene som er blitt tvunget på flukt fra sine hjem, og vi elsker muligheten til å gi dem et nytt hjem og et nytt liv», skrev han. «Disse nykommerne», tilføyde han, «blir produktive arbeidstagere og ansvarlige borgere. De er ikke en trussel for Utah, de er en ressurs».

Han fikk umiddelbart støtte fra både de republikanske og demokratiske folke­valgte over hele linjen. I Utah stiller man seg uforstående til at flyktningsaken skal markere en politisk skillelinje mellom partiene. Helt frem til Trump ble president, har presidenter på begge sider stolt fremholdt USAs vilje og evne til å ta imot flyktninger som et tegn på storhet og hjerte­rom.

Empatisk DNA

Men her kan Trump
altså ha forregnet seg, dersom han har trodd at det vil sikre ham flere stemmer. Kvoteflyktninger har allerede vært gjennom en streng sorteringsprosess og lang ventetid. De nyter da også godt av en større
grad av godvilje fra befolkningen generelt, enn for eksempel ulovlige migranter som ­ankommer fra Sør-Amerika.

De positive og vennlige holdningene til flyktninger ligger nok i Utah-innbyggernes DNA, siden mange har forfedre som ble tvunget på flukt vestover på midten av 1800-tallet, på grunn av sin religiøse overbevisning.

Overført til mer hjemlige forhold, så sitter vi her på vår grønne gren i Norge, og ser stort sett brydd en annen vei når vi hører og leser om overfylte flyktning­leirer med umenneskelige forhold. På øyer bare noen få timer unna, der vi ynder å tilbringe ferien, sitter det fortvilte mennesker nesten uten håp for framtiden. Hva er vår unnskyldning for ikke å ønske å ta imot flere flyktninger?

Tverrpolitisk enighet

Her er det tilsynelatende tverrpolitisk enighet om at «innvandringspreventive hensyn» skal trumfe alt som kan minne om empati, omsorg og ansvar for våre medsøsken. Jeg følger en Facebook-side som skrives av journalisten og aktivisten Kristina Quintano, med den talende tittelen «Budbringeren fra helvete». Daglig deler hun faktainformasjon om mennesker på flukt, som ankommer et Europa der alle dører er stengt. Der politiske vedtak gjør det nærmest umulig å finne en trygg havn, både billedlig og fysisk. Og hun avslutter nesten hvert eneste innlegg med «Unnskyld».

Jeg nekter å tro at folk flest i Norge er enige med våre folkevalgte politikere. Jeg vil så gjerne tro at vi innerst inne vil være rausere, mer imøtekommende og vel­villig innstilt til dem som ønsker seg hit – midlertidig eller permanent. Nei, vi kan ikke hjelpe alle, verken der eller her. Men vi kan hjelpe noen. Og vi kan hjelpe fler. Det er rom i herberget.