Verdidebatt

Er flyktninger og innvandrere «vår neste»?

I hele Europa finnes det i dag mange mennesker, både kristne og ikke kristne, som sier at de vil kjempe for de tradisjonelle, kristne verdier. Men noen av dem bryter indirekte mot en sentral kristen verdi, nemlig barmhjertighet mot flyktninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette skjer når kristne i flere europeiske land opponerer mot å ta imot flyktninger, fremfor alt fra Afrika. Det synes som om kristne som avviser flyktninger fra å komme til Europa ikke er bevisst på at en slik avvisning i prinsippet er i konflikt med den bibelske normen å elske sin neste som seg selv.

Både i GT og NT finns det klare tekster som anbefaler den troende å elske fremmede mennesker som seg selv: 2 Mos. 22,21; 3.Mos. 19,10;25,22, 33; 5.Mos 10,18, 19; Mat. 25,34–46; Heb. 13,2.

Denne kristne normen innebærer å vise barmhjertighet mot og hjelpe hvem som helst som er i nød og som kommer i ens vei, «menneskerettigheter» gjør ikke forskjell på folk. I lys av Paulus' teologi bryter man kristen etikk, om man ikke følger normen om nestekjærlighet, uansett hvor flink man enn er til å følge andre kristne normer (jf. Gal. 5,3).

Altså krever Paulus at en kristen, i sin etiske tenkning, holdning og handling, bør følge koherensprinsippet som i denne sammenhengen innebærer følgende: Når man følger en bestemt type eller system av etikk – eksempelvis humanistisk eller kristen – skal man være konsekvent, det vil si ta hensyn til alle normer og verdier innenfor samme system.

For eksempel bør den som følger en kristen etikk samtidig ta hensyn til å ikke drepe, å ikke lyve, å ikke stjele, og så videre. Den som taler sannhet, men dreper eller stjeler, følger ikke en kristen etikk. Den som følger ni av de ti budordene, men ikke alle, bryter kristen etikk.

I jødedommen på Jesu tid tolket de religiøse lederne uttrykket «min neste» som en jøde. Med andre ord skulle den rette tolkningen av budet «å elske sin neste som seg selv» være «en jøde bør elske en annen jøde som seg selv».

Dette er en begrensning av betydningen av ordet «min neste». I senere jødedommen innbefattet «min neste» også ikke jøder som konverterte til jødedommen. Jesus gav «min neste» en universell betydning. Dette kommer klart til uttrykk i Jesu undervisning av en skriftlærd (lovkyndig) som spurte ham, mester hvem er min neste?

Jesus svarte ikke direkte på dette spørsmålet, men fortalte liknelsen om den barmhjertige samaritan (Lukas 10:30–37) og lot den skriftlærde selv innse hvem i liknelsen som oppførte seg som en neste. Samaritanen hjalp en jøde «som falt blant røvere på Jerikoveien, og ble liggende naken, halvdød, og skamslått i søla».

Samaritanen viste seg å være en neste for den lidende jøden på tross av at samaritanere og jøder på Jesu tid var fremmede og fiender for hverandre. «Den barmhjertige samaritan er et godt menneske (en neste) fordi han satte den andres behov først. Han viste en universell omsorg som strakte seg langt utover landegrenser, samfunnsmessige og religiøse grenser.»

Også i dag finnes det noen mennesker som oppfører seg som en neste for flyktninger, individer og grupper som er foraktet og diskriminert.

For å kunne være en neste må man være i stand til å vise empati mot den andre, det vil si leve seg inn i den andres lidelse. Man skal også være i stand til å sympatisere med den andre, det vil si vise medlidenhet med ham/henne. For det tredje skal man være villig å identifisere seg med den andre, hvilket innebærer en erkjennelse av den andres likeverdighet, integritet og autonomi.

Om man benekter den andres menneskeverd, kan man vise likegyldighet, og til og med hate eller drepe ham/henne. Det er dette som skjer i krigen. Man må dehumanisere fienden for å kunne ønske, mot og til og med glede av å drepe den. Man dreper ikke «sin neste» i Jesu betydning av vår neste.

Publisert i Dagen den 06.11.2019

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt