Palestina i israelske lærebøker

En rekke norske medier har omtalt palestinske lærebøker, også NRK. Lærebøkene er både mangelfulle når det gjelder kart over staten Israel, referanser til krig, konflikt og fredsprosesser. Bøkene inneholder antisemittiske, ja, hatefulle utsagn. Bøkene har også innspill som legitimerer terrorisme, påstås det.

Dette har ført til at Frp og KrF har tatt initiativ til å kutte i den årlige støtten til de palestinske selvstyremyndighetene, for å tvinge fram nye og akseptable lærebøker.

Lærebøker med et slikt innhold fremmer ikke fred og forsoning, og fiendebilder må utfordres. Palestinske lærebokforfattere må unngå negative framstillinger av jøder og utsagn som kan leses som støtte til vold som løsning på Palestina/Israel-konflikten. Både Norge og EU bør legge press på palestinske myndigheter for å sikre en internasjonalt akseptert standard for lærebøker. Men presset må ikke handle om å trekke tilbake økonomisk støtte, for kutt i støtten vil ramme palestinerne, som allerede er hardt presset.

Samtidig er det taust om hvordan de israelske lærebøkene framstiller den palestinske befolkningen. Forskjellen er naturligvis at israelske lærebøker ikke finansieres med norske midler. Likevel er problemet ikke bare i palestinske lærebøker.

En undersøkelse av israelske lærebøker er gjort av professor ved Det hebraiske universitet i Jerusalem, Nurit Peled-Elhanan. Hennes forskning kom i bokform i 2012 med tittelen Palestine in Israeli School Books, og spør hvorfor israelsk ungdom har så sterke negative holdninger mot den palestinske befolkningen.

En annen undersøkelse av både palestinske og israelske skolebøker er gjort på bestilling av Council of Religious Institutions of the Holy Land, som har vært finansiert av Norge. Også denne studien, støttet av USA, med deltakelse fra palestinske og israelske forskere, samt forskere fra USA, finner mange problematiske utsagn om «de andre». Pensum i de religiøse skolene i Israel er mer problematisk enn pensum i de offentlige skolene, og negative karakteristikker om den andre er enda mer utbredt i palestinske skolebøker, ifølge denne undersøkelsen. Peled-Elhanan mener det er en rekke forhold som denne siste undersøkelsen ikke tar for seg, men som dekkes i hennes bok.

Hun peker på hvordan palestinere/arabere blir oversett i israelske skolebøker. Det fins ikke noen omtale eller bilde av palestinske doktorer, lærere eller barn. De framstilles som et problem eller en trussel for det jødiske folket. De er primitive bønder og oftest late. De framstilles dessuten som farlige og potensielle terrorister, og omtales som et kollektiv uten nyansering.

Peled-Elhanan undersøkte også kartmaterialet, som ikke viste grensene korrekt, og uten byer og landsbyer tegnet inn. Beboerne i området var omtalt som fremmede, ofte som fremmedarbeidere og ukjente. Israelske fabrikker og bosettinger var derimot innplassert, men ikke palestinske næringstiltak. Billedmaterialet viser skitne gater og nedslitte bygninger.

Mens det ikke er tillatt i israelske skolebøker eller klasserom å omtale fordrivingen av palestinerne i 1948, med den palestinske betegnelsen, Nakba («katastrofen»), fortelles at palestinere har forlatt sine hjem etter eget ønske. Dette vil naturligvis stemme for en del, men ikke for det store flertallet av dem som ble fordrevet i 1948.

Det er utgitt skjønnlitterære bøker i Israel som beskriver fordrivingen, og disse bøkene blir kjøpt og lest. Skjønnlitterære bøker forteller historien gjennom enkeltpersoners skjebner. De forteller ikke om de militær-strategiske overveielsene til den politiske ledelsen, både før og etter etableringen av staten Israel.

Skolebøkene forherliger krigene, og skriver at ødeleggelse av landsbyer var nødvendig for sikre jødisk majoritet. Videre stilles spørsmål om hvorfor de «må leve sammen med oss», siden de egentlig ikke tilhører landet. Et slikt syn målbæres i særlig grad av bosetterbevegelsen. Mange av de ideologiske bosetterne utøver vold mot palestinere og deres eiendom. Særlig skremmende er det at unge personer under den kriminelle lavalder er aktive voldsutøvere. USAs nye linje om at bosettingene ikke er uforenelige med internasjonal rett er mange skritt vekk fra en rettferdig fredsløsning.

I avslutningsåret på videregående skole kalles det inn offiserer fra det militære for å fortelle at de unge går til en viktig oppgave for å sikre landet mot fienden. Organisasjoner som Rabbinere for menneskerettigheter tilbyr også opplegg for den samme målgruppen, da med vekt på hva jødisk etikk lærer. Disse alternative oppleggene når på langt nær ut til like mange.

Peled-Elhanan mener at de israelske skolebøkene gir et fordreid bilde av historien. De bidrar til en økende rasisme. Israel har legitime sikkerhetsbehov, men det er ikke gitt at den israelske hærens framgangsmåter gir økt sikkerhet for israelerne. Hun mener det i omtalen av «de andre» skjer en stadig forverring, noe som også kan bidra til å forklare den ofte brutale framferden til soldatene og hæren i møte med palestinerne.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 25. november 2019; den er skrevet av Hans Morten Haugen, leder av Sabeels venner i Norge, professor ved VID vitenskapelige høgskole, sammen med  Jens Olav Mæland, pensjonert sogneprest, som har skrevet Glemt av sine egne. Rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land