Gudsnavn og avgudsdyrking

Å tilbe gudsnavnet er ikke nødvendigvis det samme som å tilbe Gud. Å tilbe gudsnavnet i stedet for å tilbe realiteten bak navnet, er avgudsdyrking, skrev teologen Sallie McFague i en bok som kom ut i 1982, Metaphorical Theology. Models of God in Religious Language.

For to uker siden leste jeg at Sallie McFague var avgått ved døden, 86 år gammel. Få bøker har hatt så stor innflytelse på den teologiske språkdebatten i nyere tid som nevnte bok. Det er mye som står igjen etter denne ruvende amerikanske teologen, ikke minst en betydelig innsats for å utvikle økoteologien. Men først og fremst greide hun å åpne øynene på mange for at språket om Gud aldri kan dekke Guds vesen fullt og helt, men alltid er henvist til metaforene. Dette er en kunnskap som fantes i den klassiske teologien, men som forsvant gjennom utviklinga av den rasjonalistiske teologien.

Metaforisk teologi

Hva dreier dette seg egentlig om? Det kan virke teoretisk tungt og vanskelig fattbart å gå inn den metaforiske teologien. Likevel har den stor relevans for vår forståelse av hvem Gud er. Mye av dette sprang ut fra debatten om inkluderende språk som oppstod på 1970-tallet, der kvinner gjorde krav på å bli synlige i det teologiske og liturgiske språket. Det innebar også at fordi kvinner er skapt i Guds bilde, akkurat som alle andre mennesker, var det nødvendig å ta i bruk kvinnelige gudsmetaforer. Som alltid når kjønn blir et tema i teologien, ble frontene harde og ordbruken sterk.

Sallie McFague skar tvers gjennom debatten. I boka går hun systematisk gjennom forutsetningene for at mennesker i det hele tatt kan snakke om Gud. I utgangspunktet er det umulig å snakke om Gud, for Gud er så mye større og annerledes enn alt vi kan snakke om. Men for Bibelens forfattere var det opplagt at hvis en i det hele skulle si noe om Gud, var det metaforene som måtte brukes, for det finnes ikke noe gudsnavn som dekker Guds vesen fullt og helt.

Herre, far, hyrde, lam

Hva er en metafor? Det som kjennetegner en metafor, er at den ikke helt dekker det den prøver å beskrive, men viser til noe som likner, uten at det dermed er fullt samsvar mellom metaforen og realiteten bak metaforen. Metaforens mening skapes av en sammenstilling av begreper eller tankekretser for å kaste lys over noe ukjent to aktive tanker som står i permanent spenning eller samhandling med hverandre, sier McFague.

For å ta et kjent eksempel: «Livets aften» er en kjent metafor for alderdommen. Alderdommen er ingen aften i betydning slutten på døgnet. Likevel peker metaforen mot noe som er i ferd med å ta slutt. Det er noe som likner, men også noe som ikke likner. Det samme gjelder metaforene om Gud. Herre, konge, far, hyrde og lam er metaforer som peker mot vesentlige trekk ved Gud, trekk som dreier seg om makt, omsorg, ledelse, godhet, autoritet og offervilje. Likevel dekker ingen av dem fullt og helt Guds vesen. De sier mye. Men de sier ikke alt. Det må mange flere metaforer til for at vi i det hele tatt skal ane noe om hvem Gud er.

Avgudsdyrking

McFague sier at problemet er at mennesker i dag har glemt at dette er metaforer. Det oppfattes som navn som fullt og helt fanger Guds vesen. Og dermed fører det til at vi tilber metaforen, ikke realiteten bak metaforen. Dette kaller hun «idolatry», avgudsdyrking. Hun sier også at det skaper et irrelevant språk om Gud, fordi det ikke får fram det som er grunntrekket ved Guds vesen: At Gud er relasjonell. Særlig er det treenigheten som uttrykker det relasjonelle ved Guds vesen, at Gud er tre i én, tre personer i guddommen som står i en umistelig relasjon til hverandre.

Men McFague mener også at Guds relasjon til mennesker og skaperverk har gått tapt i det ikke-metaforiske språket. Vi har mista forståelsen av Gud som en medlidende og deltakende aktør i verden. Derfor ansporer McFague til å utvikle relasjonelle metaforer når vi skal snakke om Gud, metaforer som får fram at Gud, mennesker og skaperverk står i en ubrytelig relasjon til hverandre. Kvinnelige som mannlige.