Teologisk sett ser jeg på miljøfanatisme som et endetidstegn.

Ideen om «utfasing av olje og fossil energi», begynner nå å få hysteriske dimensjoner både hos politikere og hos deler av folket, etter min mening. En sterk og fanatisk grønn ideologi vokser frem. De super-grønne vil nå at vi skal drive verdens industri og samferdsel med vindmøller, mer vannkraft og solcellepaneler på 300 watt og andre «alternative» energikilder. Solcelleforkjempere klarer ikke å overbevise meg. Jeg må fortelle av egen erfaring, at jeg har prøvd solceller på hytten - de fem panelene på 300 watt klarer ikke drive kjøleskapet engang på overskyede dager. Hvordan skal vi drive store fabrikker, med digre turbiner på solenergi her i Norge og Nord-Europa?

Og fra mitt miljøvennlige hjerte må jeg si: Dersom det er mer vannkraft de vil bygge ut: Jeg ønsker ikke legge Alpene, Nilen, Eufrat, Tigris og Himalayas fjell i rør, og ødelegge de mange rismarker og for jordbruket i store deler av den østlige verden.

Miljø-religionen antyder en "frelse" for menneskenes barn ved hjelp et gedigent grønt skifte, som jeg mener skjer i et ukontrollert og uforsvarlig tempo, - med tvang og skrekk. Biler og busser og båter skal vekk, parkeringsplasser skal vekk. Politikere forventer at vi alle skal sykle til jobben og til bryllup i kirken, og videre på motsatt side av byen, til bryllupsfesten med dress, slips og bunaden på. Husk skvettlapper og paraply på sykkelen, sier jeg da.

Bystyrene har bestemt, at betongarbeidere og rørleggere skal ta Bybaner og buss til jobb, med boremaskiner, vernebriller, hjelm og verktøykofferter på ryggen. Ungdommer skal gå og sykle lange strekninger til skole, trening og hobby, samtidig som lekser og arbeid krever sitt. Vi pålegges kjøttskam, flyskam, bilskam, sydenskam og til og med vaske-truse-skam, når vi vasker undertøyet for ofte.

Etter min mening har dette nye fenomenet, - denne overdrevne nidkjærheten, sterke likhetstrekk med en kult, hvor vi nærmest utsletter oss selv, i godhetens navn.

Vi påtvinges altså en usynlig karismatisk lederskikkelse, som heter «miljøfanatiker». I forskningens og vitenskapens navn  han lover oss en bedre verden, med stabilt klima og senket temperatur, - i denne rekord-kalde November. «Miljøfanatiker» lover oss mer rettferdighet, bedre fordeling i verden, bedre kår for de fattige, - en lys fremtid i harmoni og skjønn romantikk. Massene hyller ham, de beundrer ham, stoler på ham, miljøfanatiker- «lederen».

«Miljøfanatiker» dyrkes nå for sin visdom, sin strategi og sin evne til å samle folket. Store deler av verden har nå samme tanke og filosofi som miljøfanatiker. Han vil samle hele verden under sin hånd. Vi må snart skjønne at dette er vår eneste redning, sies det.

Som en traust norsk innfødt gudfryktig vestlending, så tror jeg dette miljøfenomenet vil, om det fortsetter, gå motsatt vei, - mot kollaps, sult, nød og konflikt. «Miljøfanatiker» vil etter hvert gjøre livet umulig å leve for folk flest. Kjøpekraften vil avta, med økende bensinpriser, økende strømpriser, dyrere mat, mindre konkurranse, arbeidsplasser nedlegges i tusentals, næringer nedlegges, pengene slutter å sirkulere og hele økonomien rammes. Store grupper vil ikke ha råd til bil, kommer seg ikke på jobb, evner ikke å kjøpe bolig. Folk slutter å kjøpe forbruksvarer, aviser, trenings-kontigenter og reiser. Boligmarkedet kan kollapse. Banker og investorer går konkurs, aksjene faller og børsene i Europa og verden kollapser. Folk står forvirret tilbake sultne og sinte. Dette har skjedd før, under andre ismer. Lar vi det skje igjen?

Plutselig ser alle, engang i fremtiden, at «miljøfanatiker», var en iskald diktator, en som ville herske verden, men som forledet folket med sin karismatiske image og sterke talegaver. En som forførte verden med løfter og velsignelse, men ledet verden inn i apokalypse og katastrofe. Vi må gjennomskue ham, før det er for sent. Vi har nemlig hatt slike sterke ideologiske forfører tidligere. Diverse ismer og ideologier- hva er dette for en -isme?