Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv

Jeg har med stigende uro fulgt debatten om forbud mot konversjonsterapi. På den ene siden de som frykter at et forbud går ut over religionsfriheten, og på den andre de som mener at en praksis som er skadelig for enkeltindividers følelsesliv og mentale helse må avskaffes, og helst kriminaliseres.

Noen kristne påstår at Gud «ikke liker homofili», mens andre står i kø for å vise hvor mye de støtter og aksepterer LGBTQ+ personers menneskerettigheter og krav.

Ikke sjelesorg

Dette er en vanskelig og komplisert sak. Eller kanskje ikke. Den beste kommentaren jeg har lest til nå, kommer fra biskop Olav Øygard i Den norske kirke. Han skriver i en kommentar på Facebook:

«I går kveld så jeg debatten på NRK om konverteringsterapi. Det er altså snakk om at kristen sjelesorg skal være terapi slik at homofile mennesker blir heterofile. Men kristen sjelesorg er ikke terapi. Det hører ikke hjemme i sjelesorgen å ha et prosjekt om å endre menneskers følelser. Det hører med til kristen sjelesorg å be for dem som ber oss om det, men å endre følelser og drifter, hører ikke med til sjelesorgen. Ordet konvertering handler om skifte av religiøs tro. I noen sammenhenger kaller vi gjerne det for omvendelse. Og det er noe helt annet.»

Nettopp.

Det er ikke LGBTQ+ som trenger konvertering. Det er alle oss andre som trenger å omvende oss fra homofobi og fordømmelse av våre søsken. Særlig dersom vi bruker vår religiøse overbevisning til å rettferdiggjøre holdningene og handlingene våre.

Konversjonsterapi funker ikke, er traumatiserende og helt feil bruk av ressurser. Våre LGBTQ+ søsken er ikke feilvare. De er ikke ødelagt. De trenger ikke å fikses.

Offisiell uttalelse

Som her hjemme, raser debatten om forbud av konversjonsterapi også i delstaten Utah, der Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har sitt hovedkvarter. Kirkens egen sosialtjeneste i USA og Canada; Family Services, tilbyr terapi i ulike former. I forbindelse med en høringsrunde om et lovforslag rettet mot psykologer, som også inkluderte et forbud mot konversjonsterapi, gikk Family Services imot ordlyden i det nyeste forslaget. De mente det «gikk for langt på enkelte områder, og ikke langt nok på andre». Reaksjonene lot ikke vente på seg, og kirken valgte nylig å komme med en offisiell uttalelse om saken:

«Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige motsetter seg «konversjonsterapi», og det praktiseres ikke av våre terapeuter. Family Services har en langvarig og tydelig policy mot å benytte seg av terapiformer som forsøker å «reparere», «konvertere» eller «endre» seksuell legning, som for eksempel fra homoseksuell til heteroseksuell. Forskning viser at elektrosjokk, aversjonsterapi eller andre analoge terapimetoder ikke virker, og er skadelige for unge mennesker som opplever tiltrekning til samme kjønn. De personer, også ungdom, som etterlyser terapi som innebærer forsøk på legningsendring, vil ikke få det fra Family Services’ medarbeidere. Kirken fordømmer all terapi, inkludert konversjons – og reparativ terapi, som utsetter et individ for krenkende praksis, ikke bare i Utah, men over hele verden.»

Læren er at det er synd

Det er vel og bra i profesjonell sammenheng, men hva betyr det i en lekmannskirke, der det enkelte medlem forholder seg til sin lokale biskop (forstander), som i beste fall er en velmenende amatør? Den homofile sønnen til en av kirkens øverste ledere delte nylig sin opplevelse av å være homofil i et strengt konservativt kirkesamfunn. «Bishop Roulette is a thing», skrev han, og hentydet til nettopp dette. For selv om kirken fordømmer konversjonsterapi, og er klar på at vi skal behandle våre LGBTQ+ søsken med kjærlighet, omsorg og forståelse, så er læren fortsatt den at homofil praksis er synd, på linje med andre brudd på kyskhetsloven.

Sex hører ekteskapet til. Og ekteskap er forbeholdt mann og kvinne. Er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang? Ja. Ikke forsøk å endre noen, og pass på deg selv. Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv.