Verdidebatt

Media og idrettens skamløshet

Idrettsutøvere på et visst nivå er blant landets mest privilegerte ungdommer. De er mildt sagt både sett og verdsatt – og ofte bejublet. Og de som jubler høyest, er sportsredaksjoner og -journalister.

Av Arne Danielsen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Utøverne har et kompetent støtteapparat rundt seg, og spesielt i lagidretter har de mange gode og nære jevnaldrende venner som de deler opplevelser og erfaringer med. De reiser og opplever mye – langt mer enn andre, og så er de som regel økonomisk sikret – enkelte på et eventyrlig nivå. For noen blir dette naturligvis ei boble av urealiame. Det skal sterk rygg til for å tåle medgang uten å bli fordervet. Noen ganger kan det ende som med Marie Atoinette –at verden sees og bedømmes gjennom sitt eget innsnevrede perpsktiv.
I søndagens Sportsrevyen handlet hovedoppslaget om ei jente fra Lillestrøm. Hun spiller visstnok fotball på klubb- og landslag. Men nå er hun skadet og må trene seg opp igjen – på Idrettshøyskolen. Der er det, som kjent, mye ressurser og på alle måter godt tilrettelagt. Et stort team av spesialister og en flokk av andre idrettsutøvere.
Som for alle oss andre, er det naturligvis leit å bli skadet og å måtte stå utenfor arbeids(idretts-)livet for en periode. Det kan i varierende grad være krevende. Men i idretten er ofte perspektivene annerledes enn i resten av samfunnet.
Jenta har skrevet et innlegg på Facebook under tittelen "Ensomhet". Hun føler seg ensom ettersom hun ikke får være sammen med og trene med lagvenninnene. Dette har gått innpå henne på en slik måte at Sportsrevyen viet ti(!) minutter til denne utfordringen. Hun ble intervjuet under trening på NIH, kjørende i bilen og hjemme hos seg selv. Begge de to sistnevnte virket "standsmessig", og for alt det vi vet, er det sponset og en del av privilegiene?
Herrejeremias! sukker noen av oss. Greit nok at jenta føler seg ensom, men å skrive om det som om det skulle være en eksistensiell utfordring!? Og når NRK vier en tredjedel av Sportsrevyen til denne vanskjebnen, og med et avsluttende intervju med psykolog, ender det i hoderisting og oppgitthet.
Har respekt for at jenta føler det tungt å ikke få trene sammen med lagvenninnene i noen måneder, men også slikt bør kunne både vurderes og takles i et større perspektiv. Som f.eks. at verden jo er full av vondter.
Folk er langvarig syke og har nedsatt funksjonsevne. Mange er fysisk eller psykisk funksjonshemmet, andre sliter med livstruende og dødelige sykdom. Noen mister et barn eller andre nære under dramatiske omstendigheter. Tusenvis av barn opplever at foreldrene skilles – noe som skaper varige sår. Andre sliter med mobbing og utstøtelse.
Mange blir arbeidsledige for kortere eller lengere perioder, og hvert år er det seks tusen konkurser i Norge der mange mister hus og hjem og står på bar bakke. Depresjoner er omseggripende både blant unge og voksne, og en del begår selvmord. Og så er det mange som sliter med rus og et liv i vedvarende fornedrelse – ofte uten håp. Dette er kortversjonen av lista over alt det livet har å "by på". På mange måter er det en del av det å være menneske.
Ønsker jenta fra Lillestrøm alt godt, men vil gjerne oppfordre media til å forsøke å beholde et minimum av perspektiv – og jeg hadde nær sagt anstendighet – når det kommer til samfunnets mest privilegerte, og som ofte kan se ut til å slite med et underskudd av perspektiver.
Det er kanskje ikke så lett å se sin egen privilegerte stilling. Privilegier kan fort bli en vane. Men det er naturligvis ingen grunn til at også ansvarlige medier lar seg rive med.

Les mer om mer disse temaene:

kultursportmedia

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt