Skal religionskritikere fengsles?

Nylig sto Lars Thorsen og Anna Bråten, henholdsvis leder og nestleder i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), for retten. I Oslo tingrett sto de tiltalt for overtredelse av straffeloven § 185 om «hatefulle ytringer».

Thorsen er tiltalt for å ha distribuert flyveblader hvor muslimer betegnes som «morderzombier» og som «notoriske seksualpredatorer» som «voldtar i epidemisk omfang». Bråten er tiltalt for å ha ytret i en appell foran Stortinget at muslimer er «morderzombier og seksualpredatorer» og for å ha brukt betegnelsen «tilbakestående kultur» om islam, samt for å ha medvirket til spredningen av flyvebladene. Følgelig handler denne saken dels om ytringer om en gruppe (muslimer), dels om en religion (islam).

Thorsen og Bråten har anklaget muslimer for å være både voldtektsmenn og mordere. Hvis beskyldninger om slike alvorlige forbrytelser ble rettet mot navngitte muslimer, altså individer, ville det antagelig dreie seg om ærekrenkelser i sivilrettslig forstand. Men i denne saken er altså beskyldningene rettet mot en gruppe. Thorsen og Bråten hevder at de bare sikter til noen muslimer, det vil si de «bokstavtro» - de som i flyvebladene kalles «gode muslimer». Aktor hevder derimot at ytringene er rettet mot alle muslimer.

Uansett dreier dette seg om det som på engelsk kalles group defamation – ærekrenkelse av en gruppe. Av hensyn til ytringsfriheten bør det trekkes et skarpt skille mellom beskyldninger mot grupper og individer. «Gruppedefamerende» beskyldninger – om enn aldri så grove - er i all hovedsak for vidtfavnende og uspesifisert til å kunne skade individers omdømme. Hvis det gjelder en svært liten gruppe, kan riktignok enkeltmedlemmer av den rammes av beskyldninger mot gruppen som sådan. Men gruppen de tiltalte har ytret seg om, er definitivt større enn som så.

Ifølge aktor fremmer de tiltaltes ytringer «ringeakt» og «hat». Hvordan kan retten i det hele tatt avgjøre om dette er tilfellet? Her ser vi et av de mange problemene når man anvender den svært upresist formulerte § 185. Og uansett om ytringene kan sies å fremme slike følelser, bør det være lov å uttrykke enhver mening om muslimer og en hvilken som helst annen gruppe - så lenge det ikke dreier seg om en trussel om eller oppfordring til noen straffbar handling mot gruppen. Derfor representerer § 185 en illiberal begrensning av ytringsfriheten.

Ytringen om islam som en «tilbakestående kultur» må derimot betraktes som ren religionskritikk. Denne uttalelsen gjelder nemlig ene og alene en religion - ikke dens fysiske tilhengere. Religionskritikk begrenses ikke lenger av blasfemiparagrafen som ble opphevet i 2015. Selv om § 185 viser til «religion eller livssyn», er paragrafen ment å beskytte kun tilhengerne av religioner/livssyn. Hvis Bråten blir straffet for sin eksplisitt islamkritiske ytring, viser dette på nytt at § 185 i praksis kan fungere som en blasfemibestemmelse. Det er flere eksempler på det samme i nyere rettspraksis.

Aktor begjærer ubetinget fengsel på 30 dager for Thorsen og på 45 dager for Bråten. Det er oppsiktsvekkende at aktor ber om fengsling av personer som kun har fremsatt rene meningsytringer. Ønsker virkelig staten anno 2019 å kaste religionskritikere i fengsel?

Dette er en lett omarbeidet versjon av et innlegg som ble trykket i Hadeland 25/10 og Klassekampen 26/10 .

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"