Ny preses: Ingen tok noen innersving, biskopene var allerede kardinaler

Når religionsredaktør Gjøsund i Vårt Land for 18.10. bruker en idrettsmetafor og hevder at biskopene, ved å nominere bare en enkelt kandidat til stillingen som preses, tok innersvingen på Kirkerådet, har han ikke fulgt med ved det idrettsstevnet der saken ble avgjort.

Hvis det noen gang ble tatt noen innersving, var det da saken ble behandlet på Kirkemøtet. Der stemte nemlig ni av ti tilstedeværende biskoper for at det skulle være mulig å begrense seg til å nominere bare en enkelt, og denne ordningen fikk flertall. Et forslag om at lege medlemmer skulle kunne nominere, falt, og bare én enkelt biskop stemte for dette forslaget. Dermed var det svært tydelig hva biskopene ønsket - de ville selv velge preses, og fikk tilslutning til det av Kirkemøtet. De fikk dermed samme funksjon som kardinalene ved pavevalg. Men de hadde altså et flertall med seg i innersvingen.

Og de hadde historien med seg: Først var Oslo biskop preses, så valgte biskopene preses innen kollegiet, og så ble preses en egen stilling. Denne ene gangen man tilsatte, var det bare én enkelt kandidat.

Partilederne i kirken gir uttrykk for at de helst ville ha kunnet velge mellom flere, og at de gjerne ville kunne nominere selv. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at man bør akseptere at personer med en svært utfordrende og sammensatt yrkesrolle, ikke ønsker et pålegg om at de må fremme minst to kandidater innen kollegiet når de skal finne sin «sjef». Og det er neppe realistisk at en prost eller en professor ville la seg nominere av legfolk, som motkandidat til den av kollegiet som biskopene ønsker.

Så langt jeg kan bedømme det, er alle tjent med samstemmighet i denne saken. Og når det er samstemmighet blant de mest berørte, har biskopene altså fått Kirkemøtets tilslutning til at de i realiteten avgjør saken. Det er tilnærmelsesvis utenkelig at et flertall i Kirkerådet noen gang skulle gå mot den nominerte og sende saken tilbake til bispemøtet, med beskjeden «minst to, takk».