Hvordan møter vi det vi ikke liker?

Grensene for når vi blir ufri er ikke entydige. God vilje hos foreldrene kan bli oppfattet som overstyring. I dag diskuterer nybakte foreldre om dåpen kan ses som en gave eller er en forventning til barnet om trostilhørighet. Det syns jeg er leit. For det å ønske det beste for barna sine er en grunnleggende kjærlighetshandling. Også om det senere skulle vise seg at de ønsker noe annet for seg selv.

Kjærlighet og gode råd 

Som andre unge voksne er min datter opptatt av å vise verden at hennes frihet ikke lenger er til forhandling. Det jeg en gang anså som mitt er ikke lenger det. Mitt barn var mitt ansvar, og jeg ønsket å utruste henne for verden med god moral og en sterk tro. Universet som vi foreldre skaper for våre barn krakelerer den dagen de er uenige og ønsker å bygge sitt eget.

Gradvis gjennom forhandlinger og nektelser har det vokst et ansvarlig menneske frem. Slik liker jeg å se det. Men kanskje er det feil. Barn blir som oftest fornuftige voksne til tross for alle snublesteinene som blir lagt foran dem. Vi som følger på veien kan bare gi kjærlighet og gode råd. Om de velger å følge dem er usikkert. Det er både vakkert og tidvis litt skummelt for en forelder som fortsatt ønsker barnets beste. Hva nå det enn måtte være.

Naturlig maktkamp

Det var min jobb både å veilede og sakte slippe opp kontrollen. Men det er her det blir utfordrende. For dette er ikke et metrisk system, men overlappende kurver av «jeg vil ditt beste» som ofte er på kollisjonskurs med «la meg gjøre som jeg vil». Noen ganger er de to uforenelige, og da blir en eller begge såret. Kanskje oppstår det en krangel som ender i opplevelsen av å være mislykket.

Det som utspiller seg er en naturlig maktkamp. Noen ganger fordi det gjør så vondt å gi slipp i sitt eget. Frihet kommer sjelden uten kamp. Men den friheten jeg kjenner i troen er også stadig til forhandling. For friheten til å ta egne valg kan også føre meg bort fra Gud og det gode. Selv med intensjon om å elske og beskytte.

En vinterjakke som innsats

Da min datter var i konfirmasjonsalder kom diskusjonen om tro og livssyn. Skulle hun gå for det tradisjonelle eller velge en annen variant? Like mye som jeg ønsket at hun skulle finne sin egen vei, sto også min tro og holdninger i veien for et fullstendig fritt valg. Humanistisk markering var utelukket. To religiøse foreldre kunne ikke akseptere å ta Gud ut av konfirmasjonen. Hadde dette vært noe hun ønsket hadde hun garantert laget rabalder rundt avgjørelsen. Kanskje hadde vi måttet gi oss. Jeg minnes en vinterjakke til en totalt uakseptabel pris som ble forhandlet frem over flere middagsbord med det vi syns var dårlige argumenter og altfor mange tårer. Men humanist var ikke noe hun gikk i krigen for.

Stryk til eksamen i toleranse

Hvordan møter jeg det jeg ikke liker i andre mennesker? Spesielt når sakene betyr mye for meg. Holdninger og handlinger kan forene og skille oss. Og i de nære relasjonene blir dette enda tydeligere. Hvem er jeg er i møtet med deg? Er vår relasjon en bekreftelse eller avvisning på det som former min og din sannhet? For våre sannheter er aldri helt like. Tåler du min misnøye eller lar du deg føye for lett? Kanskje du er for dominerende og uvillig til å se andre sannheter som likeverdige?

Jeg bare spør. Jeg spør fordi jeg nettopp strøyk til eksamen i toleranse. Og det er ikke et godt skussmål for en fremtidig predikant. Jeg ønsker å dele det gode budskapet med en verden som fritt skal få lov til å akseptere eller avvise.

En slange til besvær

Slangetatoveringen ble en ny prøvelse på skillet mellom meg og deg. Jeg syns ikke om den og det gjorde meg svært opprørt at den plutselig bare var der. Jeg uttrykte min misnøye med avgjørelsen, og skaden var skjedd. Hun ble rasende og satt skapet på plass. Det er hennes kropp og jeg bestemmer ikke. Det er forstått.

Allikevel hadde jeg en preferanse, en bias for hva som hadde vært det beste for henne. Og den ideen satt og sitter kanskje fortsatt veldig hardt i. Som mor er båndet ubrytelig knyttet, jeg vil ikke at noe skal komme i veien for hennes glede og suksess gjennom hele livet. Slangen vil minne meg på at den frie vilje alltid må komme før tro og handling.