Verdidebatt

Utruste og bygge på det gode som finnes

Som utenlands NGO må vi passe på at fattige og sårbare land ikke forventer at det er vi alene som skal løse et lands ulike utfordringer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har mer og mer tro på å finne modeller og metoder der vi bruker tid og penger på prosesser som styrker og utvikler iboende ressurser imennesker, lokalsamfunn og i naturressurser de selv har.

Flere fattige land mottar penger utenfra utelukkende i form av bistand eller direkteinvesteringer fra utenlandske donorer. I særlig sårbare stater kan avhengigheten av eksterne investeringer og gaver forme både enkeltindividers tilnærming til livet og hele samfunnet sett under ett. Misjonsalliansen har arbeid i bl.a. Liberia som er en slik sårbar og svak nasjon. Det kan være svært vanskelig å komme ut av langvarig avhengighet. Penger utelukkende fra rike og velvillige giverland har en tendens til å hindre både statsapparatet og befolkning i å skape noe selv ved å bygge på de spede og gryende ansatser og initiativ som allerede finnes.

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein besøkte Liberia torsdag i forrige uke. Misjonsalliansens utsendinger og jeg fikk tid med bistandsministeren, og vi snakket sammen om at svake stater over tid kan bli mer eller mindre avhengig av bistand utenfra. Vi var enige om at det er utfordrende å arbeide rettighetsbasert uten å opprettholde avhengighet. Det er en balansegang som krever god kunnskap om de lokalsamfunnene vi jobber i og et bevisst forhold til å ikke gi uten å forvente lokal innsats.

Misjonsalliansen er nettopp opptatt av en rettighetsbasert tilnærming i arbeidet og i prosjektene. Menneskers grunnleggende rettigheter,så vel som deres verdighet, skal ivaretas, og lokalbefolkningen skal ansvarliggjøres gjennom deltakelse og innflytelse. Alle mennesker har rett til skolegang, helsetilsyn, best mulig inkludering og likhet mellom kjønnene osv., og noen har et særskilt ansvar og en plikt for å bistå og sørge for at disse rettighetene blir virkeliggjort.

Når myndighetene ikke er i stand til å ta dette ansvaret, vil ofte vi andre utenfra steppe inn og opptre som om vi har et slikt ansvar. Vårt dilemma er at jo flere skoler vi bygger i Liberia og jo flere brønner vi graver, dess mindre trenger myndighetene å ta sitt ansvar. Myndighetene i Liberia og tilsvarende nasjoner kan ikke lene seg på internasjonale samfunnsbidrag og bistand for selv å slippe å ta ansvar.

Hvis myndighetene så ikke evner å involvere seg i folks liv og hverdag, blir de i folks bevissthet helt fraværende, og avhengigheten av internasjonale NGO-er blir enda tydeligere. Folk i det offentlige systemet kan fristes til å innta en kontrollrolle i stedet for en leverandørrolle, og sentrale og lokale myndighetsrepresentanter kan lett ta seg til rette. Våre utsendinger i Liberia var vitne til at en slik lokal representant bøtela en gammel kvinne i en landsby fordi han fant litt avføring på bakken bak hytta hennes. Det skulle være rent etter boken. Hun fikk sin straff, men hvor gikk de pengene?!

Det er fremdeles regelen i regnskogen i Liberia at«chief-strukturer» holdes i hevd etter eldgamle, tradisjonelle skikker, der valgte personer har mandat og myndighet til å «holde orden» på landsbyene sammen med de eldste. Ifølge vår standard er nok ikke denne tradisjonen alltid i tråd med menneskerettighetene, men vi har stor respekt for konsekvensene av å forstyrre disse gamle skikkenes betydning i lokalsamfunnet. Vi kjenner eksempler fra vårt arbeid i Liberia der den vestlige, rettighetsbaserte bevisstgjøringen overfor unge mennesker i landsbyene kan medføre opprør mot bestående eldgamle strukturer. De unge forstår at de har rett til både det ene og det andre, men når hverken myndigheter eller andre er i stand til å oppfylle deres rett, kan det lett oppstå frustrasjon og et vakuum. I tillegg ligger avhengigheten på lur i de tilfeller der internasjonale NGO-er fyller behovene.

Som internasjonale NGO-er må vi utfordre og istandsette våre partnere til selv å lobbe opp mot myndighetene, og vi må introdusere nye modeller som inneholder krav til egeninnsats både fra lokalbefolkning og fra myndighetenes side. Dette er ufattelig vanskelig. Det handler om nasjonal selvråderett versus tvang fra det internasjonale samfunnet om at myndighetene må ta ansvar for sine fattige og trengende.

- Sivilsamfunnsorganisasjoner som Misjonsalliansen er viktige når vi i krevende kontekster skal bygge gode, lokale samfunn. Styrking av lokalsamfunn tar ofte lang tid, og da er det viktig at Misjonsalliansen kan jobbe langsiktig i landet, sier utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.

Målet med Misjonsalliansens tilstedeværelse er å utruste mennesker og hjelpe dem med å oppdage egne ressurser på en slik måte at det skaper personlig initiativ og tiltak til å ville skape gode forandringer for enkeltindivider, lokalsamfunn og nasjoner. Dernest må vi hjelpe et svakt og sårbart næringsliv med forretningsmodeller som baserer seg på verdiskapning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt