KrF får meg til å savne kirkene i USA

Nylig reiste jeg til USA for å oppleve musikk, kultursjokk og trossamfunn. Folk er veldig åpne der. Det er alltid gratis påfyll på brus. Mye høye bygninger som får Radisson og Postgirobygget til å se ut som rekkehus. Når jeg nå endelig har kommet tilbake til gode gamle Norge, sitter jeg igjen med forundring. For troen min ble styrket i utlandet. Og den svekkes jammen meg her i hjemlandet.

Kultursjokk

I chicago befant jeg meg på besøk hos flere menigheter bygd opp og hovedsakelig kun bestående av afroamerikanske menighetsmedlemmer. Dessuten opplevde jeg en kveld i en såkalt Megakirke nord i byen. Willow Creek. I løpet av en helg kom det ofte drøyt 20.000 besøkende for å oppleve gudstjenestene ledet av lovsangsband og flere engasjerte talere. I de drastisk mindre kirkene sør i byen var det minst like mye musikk å høre. I form av gospel og korsang var mye av liturgien en samtale mellom predikanten og et engasjert publikum. Som en av de få hvite og fra et land som Norge, var dette et religiøst møte som jeg kan kalle for kultursjokk, eller åpenbaring.

Å hjelpe andre var et gjennomgående tema. Megakirken har blitt så stor fordi mennesker med utfordringer kom til dem. Kirken skjønte at er behov for å tilby en hånd uten baktanker. En mulighet for å motta andre med andres bakgrunn. «Det dere gjør mot mine minste gjør dere mot meg» og så videre.

Blod på alteret

i Trinity United Baptist Church (tilfeldigvis hvor Barack og Michelle Obama giftet seg i sin tid) hadde menigheten jobbet i lengre tid med å forbedre livssituasjonene til det afroamerikanske lokalsamfunnet rundt kirken. Spar 10%, gi 10% og lev på 80%. Du må ofre og ikke bare gi når det passer. 

Dette var noen av de mange poengene engasjerte pastorer, predikanter og prester ville få inn i hodene våre. Kristendom var en levemåte med verdier. Nestekjærlighet var budskapet og man må ofre. Legge fra seg blod på alteret som de sa til meg.

Jeg kommer tilbake til Norge og ser mye forskjell. Jeg har i hvertfall fått enda flere briller å se rundt meg med. Kanskje jeg er overkritisk når jeg spør hvor disse ofringene er i vårt samfunn? Jeg lurer på om vi kun kjører nestekjærlighet når det passer oss?

Hvorfor gjelder ikke bibelen her?

Eller  passer det liksom ikke i akkurat nå?

Hvorfor er det slik at jeg som en ung kristen nordmann oppfatter mest kristendom i politikken når det er snakk om abort eller homofilt ekteskap, men når verdiene som er mest omtalt i nytestamentet står på spill i en politisk maktkamp så gjelder ikke bibelen lenger?

Jeg savner at Krf som det partiet med klare fotavtrykk i den samme troa jeg deler faktisk roper stopp i stedet for å spille på lag med noe de er åpent uenig i. Hent hjem den 4-åringen da, eller gi et argument som går overens med Matteus 25:40. Er ikke den syke lille gutten en av jesu minste? Og er ikke vi en nasjon bygd på tilgivelse? Hvis vi først skal ha politikk som ikke bryr seg om disse uttalelsene Jesus fortalte disiplene sine kan vi ikke i det minste være ærlig om det? At vi ikke lenger tror? Eller tror vi kun når det passer, Ropstad? Listhaug? Solberg?

Et barns fremtid

Det betyr mye for meg at Une Bastholm og MDG fremmet forslaget om å få barna hjem på stortinget 3. oktober. Det betyr mye for meg at mange mener det som en selvfølge at barn i utlandet fortjener trygge hjem, trygge omgivelser og et sikkerhetsnett i den norske stat. Det betyr mye for meg, som kristen og som et medmenneske som hadde trodd disse eldre politikerne som styrer, hadde turt mer, ment mer og sett mer når de ser et barn. Dette er en fremtid. Dette er et menneske.

Jeg lærte mye i kirkene i USA, og når jeg kommer hjem til Norge og ser hva som skjer, så savner jeg kirkene i USA.