Det lokale kirkedemokratiet trenger fortsatt støtte i lov

Regjeringen la før sommeren fram forslag til ny og helhetlig trossamfunnslov. Det er grunn til å gi honnør for gode intensjoner om en aktivt støttende religionspolitikk og for lydhørhet for innspill fra mange tros- og livssynsaktører i den høring i forkant, Den norske kirke inkludert. Det gjelder særlig utformingen av ny tilskuddsordning.

Endrer finansieringen. Regjeringens foreslår imidlertid å endre utformingen av den delte finansieringsordning som fortsatt skal gjelde Den norske kirke. Det gjelder særlig kommunenes finansieringsansvar for den lokale kirke.  Også andre bestemmelser som la grunnlaget for fristillingsprosessen mellom lokalkirke og kommune i 1997, foreslås opphevet.

Målet den gang var at valgte lokalkirkelige organer skulle overta ansvar for forvaltningsoppgaver innenfor økonomi, arbeidsgiveransvar, kirkebyggforvaltning og gravplass. Det nye rettsgrunnlag ble utviklet etter omfattende offentlig utredningsarbeid, brede høringsprosesser og drøftinger mellom det daværende kirkedepartement og Den norske kirke.

Resultatet er å finne i gjeldende kirkelov. Her fastsettes at det i alle kommuner skal være et demokratisk valgt felles styringsorgan, sammensatt av representanter fra alle menighetsrådene i området.

Kirkelig motstand. Å samle styringsansvar for flere sokn i et felles styringsorgan, var avgjørende i 1996 for å få på plass en offentlig finansieringsplikt overfor den nye, lokale kirkeforvaltning. Både driftskostnader og daglig leder for det nye rådet ble definert som lovpålagte utgiftsforpliktelser for kommunene og har vært det fram til i dag. Ordningen muliggjorde også at ansatte som hadde hatt kommunen som arbeidsgiver fram til fristillingen, fikk beholde et tilsvarende tjenesteområde som før, med muligheten for større stillinger, fagmiljø og så videre. 

Regjeringens forslag om å oppheve disse bestemmelsene, gjøres til tross for motstand fra flertallet av kirkelige høringsinstanser. Også fra kommunalt hold og fra mange arbeidstakerorganisasjoner kom det innsigelser.

Paradoksalt nok oppgir regjeringen kirkelige hensyn som begrunnelse. Det vises til at kirken skal fristilles og dermed selv skal ha frihet til å organisere sin egen virksomhet. Ordningen må ifølge lovproposisjonen gjerne videreføres, men da etter bestemmelse av Kirkemøtet.

Lokalt selvstyre i spill. Argumentasjon har ikke overbevist en allerede fristilt lokalkirke, som nå opplever at mye av grunnlaget for eget styringsansvar nå settes i spill.

Det blir særlig tydelig ettersom lovforslaget etterlater uklarhet omkring hvem som vil ha ansvaret for framtidig finansiering av et fortsatt lokalt kirkestyre. Mens kommunenes ansvar for å utrede kostnader til drift og daglig leder av de eksisterende kirkelige fellesråd tydelig er utpekt i kirkelovens § 15, vises det i lovproposisjonen at det vil bli Kirkemøtets ansvar selv å utrede de økonomiske konsekvenser av fremtidig vedtak om den lokale kirkes organisering (s. 252).

Det vil være vedtak som ikke utløser kommunal finansieringsplikt.

Også legitimitetsgrunnlaget for et felles styringsorgan for flere sokn blir påvirket av lovforslaget. De kirkelige fellesråd er heller ikke i dag egne juridiske personer. I en lang rekke situasjoner har det vist seg å være til stor hjelp å kunne henvise til mandat forankret i lov for å oppnå aksept for nødvendige styringsbeslutninger og klargjøre mandat for ulike former for avtaleinngåelser.

Kirkedemokrati – i nye hundre år. Aftenpostens politiske redaktør, Trine Eilertsen, skrev i en kommentar 17. august at årsaken til de senere års suksessrike utvikling av norsk skole har vært at stadig skiftende politiske regimer, har valgt å ikke rive ned eksisterende, godt innarbeidede ordninger.

Det er fristende å vise til samme logikk også på det kirkepolitiske område. Når det å understøtte den ytre, organisatoriske ordning av Den norske kirke klart faller innenfor det staten fortsatt kan regulere uten å sette seg ut over konstitusjonelle skranker (s. 52 i lovproposisjonen), bør noe mer av den lokale kirkes ordning fortsatt sikres i lov.

Det er kirkens alminnelige medlemmer lokalt, og deres valgte representanter, som sammen med en landsdekkende prestetjeneste og kirken nasjonalt har ansvaret for Den norske kirkes framtid.

Verdimarkering. I sluttfasen av den viktige reformprosessen mellom stat og kirke, er det derfor å håpe at det kan oppnås bred politisk enighet i 2020 om at også det lokale demokrati i Den norske kirke fortsatt skal aktivt understøttes av staten.

Innenfor rammen av en ny religionspolitikk for et livssynsåpent samfunn, vil det kunne bli en framtidsrettet symbolsk verdimarkering 100 år etter at den første bestemmelse om kirkedemokrati ble vedtatt av Stortinget i 1920. Den vil også komme øvrige tros- og livssynssamfunn til gode.

Marit Halvorsen Hougsnæs
Administrerende direktør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Innlegget stod på trykk i Vårt Land 26. september 2019.