Om å leve langsommere

Sykdommen gjør at jeg ikke kan gå mer enn et par hundre meter før det gjør så vondt at jeg helst vil krype videre på alle fire. Og jeg som elsker å gå, gjerne en time eller to, nesten uansett vær. Nå klarer jeg stort sett verken å gå eller stå. Jeg prøver å holde meg sånn noenlunde i form, hjemmeøvelser med strikk som skal få meg til å tro at jeg ikke behøver å svette på treningssenteret. Innbilningskraften skal ikke undervurderes.

Parkert liv

Jeg ble dessuten pensjonist i fjor høst, og nå sitter jeg her hjemme en formiddag og skriver mens jeg kjenner at livet ikke bare går i slow motion, men at det rett og slett er parkert. I en busslomme, vel og merke. Den siste parkeringsplassen, hvor det måtte bli, har jeg tenkt å holde meg unna foreløpig.

Å bli pensjonist er et stort tema i seg selv, og for mitt vedkommende har det gitt meg noen utfordringer. Som for eksempel at den tiden jeg for et år siden brukte til lønnet arbeid, nå går til å tenke på alt jeg burde gjøre eller kunne ha gjort. Jeg føler at jeg sløser med tiden når jeg ikke er i sving med noe. En sann selvplager, med andre ord.

Det som for alvor fikk meg i gang med å fundere over det å leve langsommere enn det jeg var vant med, var da jeg og kona byttet ut tøfftøff-bilen med en elbil. Ikke en Tesla, men en sånn type der vi må ha med oss en minst én god bok når vi er på tur og må lade underveis, og som vi har gode muligheter for å lese ut før vi er hjemme igjen. Og nå kjører vi dessuten aldri over 96 km i timen, selv på motorveier med fartsgrense på 120 km/t. Før kjørte vi aldri under fartsgrensa, nå kjører vi i «ECO-modus» for å spare strøm. Vi prøvde det ut da vi reiste i Sverige i sommer, og det gikk faktisk forbausende bra. Vi slapp å bli tauet av Viking til nærmeste ladestasjon, vi oppdaget at det gikk an å ta seg noen lange, gode pauser underveis, og vi oppdaget at vi kan leve langsommere, helt bokstavelig.

Lærerike kloster

Vi drar til Italia ganske ofte, min kone og jeg, minst én gang i året. Det er absolutt ikke landet der man lærer å leve langsomt. Men vi besøker gjerne et par klostre mens vi er der, et ganske stort i Piemonte-området i nord og et lite i Assisi, like ved den pittoreske lille byen Spello i Umbria-dalen. Disse klostrene tilhører Bose-kommuniteten, et økumenisk klosterfellesskap for både kvinner og menn, åpne for alle besøkende uansett tilhørighet.

Jeg har noe å lære av mine klosterbrødre og -søstre. Noe med at livet kan fungere aldeles utmerket i 95 km/t og langsommere. Noe med å legge av meg at jeg hele tiden må gjøre noe, eller være i bevegelse.

Jeg tror at jeg har noe å lære ved å innstille meg på at det faktisk er et privilegium å kunne rase rundt og gjøre alt mulig. Det være seg å gå på tur i skauen, å traske rundt i byen og shoppe et par timer, gå på trening eller å vaske ned huset. Ja, det er en tid for alt, men ikke nødvendigvis i løpet av tre dager. Og når det ikke er tid for alt, på grunn av helsa, så må jeg endre på saker og ting.

I klostrene er livet basert på bønn, kontemplasjon og arbeid i en rigid ordning der alt har sin plass i løpet av døgnet. Å avlegge klosterløftet er å gi opp et liv der en kan gjøre som en vil til enhver tid, men det er også å se at livet ikke blir mindre selv om rammene er trangere og mulighetene færre.

Ny topografi

Jeg tenker at jeg som vanlig lekmann og medlem i den norske folkekirken kan lære noe her, noe med å innstille meg på at slik er livet mitt nå. Ikke slik jeg skulle ønske det var, men slik det er. Det er å innse at topografien har endret seg, at jeg ikke er yrkesaktiv lenger, at helsa setter grenser for meg, at jeg må finne meg i at alle kjører forbi meg på motorveien. At jeg må leve livet langsommere.