Ja til debatt – nei til offentlig utredning

I stedet for å diskutere om leger skal hjelpe folk til å ta sitt eget liv, må vi snakke mer om en verdig alderdom og hvordan vi kan slå ring om menneskeverdet også når livet er på sitt vanskeligste.

Tom Hedalen i Human Etisk forbund (HEF) ønsker å utrede dødshjelp og mener det er uakseptabelt å ikke diskutere på et verdig og faktabasert nivå (VL 18.09). Han mener en utredning er nødvendig for å få et faktabasert ordskifte. Jeg er svært kritisk til å iverksette en offentlig utredning, fordi jeg ser på dette som første steg i retning av legalisering av dødshjelp. HEF skyver behovet for kunnskap foran seg, hvem vil vel være mot kunnskap? Jeg mener dette sporet er å tåkelegge debatten, for dette handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Dersom det er kunnskap HEF søker, kan de se til Sverige. Der tar det svenske Biorådets rapport på 213 sider fra 2017 opp mye av det som HEF etterlyser. Sverige 
likner tross alt ganske mye på Norge.

Lukker øynene

Nylig frikjente en nederlandsk domstol en lege for å ha presset en dement kvinne til å gjennomføre planen om å dø da hun som dement ombestemte seg. Den eldre kvinnen ba da hun ble diagnostisert med Alzheimers om å få dødshjelp i stedet for å bli lagt inn på sykehjem for demente. Når tiden var kommet ble kvinnen gitt beroligende i en kopp kaffe. Da legen skulle injisere det dødelige middelet protesterte kvinnen og reiste seg opp for deretter å bli holdt nede av sin familie. Denne historien vekker avsky, men legen fikk medhold fordi han hadde rett til å gi dødshjelp ifølge Nederlandsk lov.

Dødshjelptilhengere argumenterer med at episoden aldri skulle funnet sted, men hendelsen illustrerer nettopp kjernen i hvorfor KrF ikke vil åpne for dødshjelp. Til grunn for kjennelsen ligger at kvinnen ba om dødshjelpen mens hun ennå var beslutningskompetent; et autonomt valg. Vi dyrker altså det selvstendige valget samtidig som vi lukker øynene for at en rekke personer må være involvert for at dødshjelpen skal gjennomføres. Som en lege som må gjennomføre på tross av protester fra kvinnen.

Å miste kontrollen

Hedland skriver at «det handler om hva vi ønsker å styre selv i våre liv, alle vi som en gang blir både eldre og syke, og det handler om retten til en verdig død». Jeg er helt enig i at vi må gjøre mer for å sikre en verdig død. I dag har vi mange metoder som kan bidra til en god og verdig slutt på livet, som for eksempel smertestillende og lindrende behandling.

Det å ønske å ha kontroll er naturlig, og i møte med sykdom og død mister vi ofte kontrollen vi så gjerne skulle ha. Aktiv dødshjelp er likevel ikke svaret. Når døden nærmer seg, må vi heller få hjelp til å forsone oss med det som skjer gjennom pleie, lindrende medisin og omsorg fra mennesker som har tid til å vente sammen med oss på at døden kommer. Vi trenger ikke en forventing fra samfunnet om at det å velge døden er til det beste for alle.

Feil retning

Hva vi politikere legitimerer gjennom lov, former holdninger og det former samfunnet vårt. Å åpne for aktiv dødshjelp vil ta samfunnet vårt i feil retning. Dersom aktiv dødshjelp skal være et tilbud fra helsevesenet innebærer det at helsepersonell skal vurdere når et liv ikke lenger er verdt å leve, og dødshjelp dermed kan innvilges. Spørsmålet for den enkelte blir fort: når er mitt liv ikke lenger verdifullt? KrF ønsker ikke et samfunn som skiller mellom verdifulle liv og andre liv. Samfunnet trenger rom til alle livets faser.