Kirkepartier styrker demokratiet

Utfordringene etter årets valg er nok mange, men hovedspørsmålet er framtida til ordningen med såkalte nominasjons­komitelister. Det kommer ­etter mitt skjønn ikke tydelig nok fram i Alf Gjøsunds kommentar i Vårt Land 13.09.

Gjøsund har selvsagt rett i at det er en utfordring at oppslutningen om valget ikke ble ­bedre. Men at det skulle være overraskende dårlig, er det derimot vanskeligere å forstå. Ved valget for fire år siden var det ett stort stridstema som hadde bred mobiliseringseffekt. Dette slo sterkt ut, ikke minst i Oslo. Gjøsund har også rett i at Åpen folkekirke gjorde et noe svakere valg. Det henger nok sammen med det samme forholdet, nemlig at årets kirkevalg ikke fikk så bred oppslutning som sist.

Ikke overraskende

Gjøsund utroper Bønnelista til valgets vinner med en representant fra de ni bispedømmene hvor de stilte liste. Det kan kanskje betraktes som et oppsiktsvekkende resultat, men for den som kjenner gras­rota i Den norske kirke, er det ikke spesielt overraskende.

Sett med mine øyne mener jeg dette «partiets» gode resultat, er en styrke for den demokratiske prosessen innad i kirka. De som ønsker å bevare en tydelig kirke langs linjer med bred historie i norsk kirkeliv, har nå skapt en plattform for sin kirkelige retning inn i de kirkelige beslutnings­organene.

Uklare lister

Det mest spennende ved valget er etter mitt skjønn skjebnen til Nominasjonskomiteens lister. Slik jeg har oppfattet argumentet for å ­beholde denne ordningen, er at disse listene på en mer spesiell måte representerer­ ­demokratiet i kirka fordi de lokale menig­hetene/menighetsrådene har vært delaktige i nominasjonsprosessen. Dermed har lista fått et slags preg av å være en offisiell liste, mens Bønnelista og lista til Åpen folkekirke har vært beskrevet som fløypartier.

Men profilmessig er Nomina-
sjonskomiteenes lister i utgangs-
punktet og i praksis ikke sentrumslister. Listene deres har ikke en egen profil. De kan i beste fall representere en slags balansert fellesliste for mangfoldet i kirke­landskapet. Etter mitt skjønn ­viser årets valg at ordningen med ­Nominasjonslister er det mest uklare ved hele valgordningen. Storparten av Bønnelistas representanter tas da også tallmessig fra disse listene.

Demokratisk utydelighet

Åpen folkekirke har tapt tre mandater mot Nominasjons­komiteenes seks. Innholds­messig har det vært interessant å registrere at representanter for og sympatisører med Nominasjonskomiteene med jevne mellomrom har anklaget Åpen folkekirke for å være altfor lite profilert og med et program som «alle kan være enige i».

Disse erfaringene peker i ­retning av at ordningen med ­nominasjonskomiteer er en av de store utfordringene ved dagens valgordning. De skaper demokratisk utydelighet. Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et «partisystem». Det vil gi nødvendig avklaring og større engasjement – også inn mot de fremtidige kirkevalgene, enten disse fortsetter i tilknytning til lokalvalgsdager og -steder, ­eller ikke.

Fellesskap i troen

Det ser ut som noen frykter at slike partivalg skulle svekke samholdet og enheten i kirka. Det er mye som taler for det motsatte. Alle som har vært til stede ved et kirkemøte, vet at det å samles i fellesskap til andakter, gudstjenester og ikke minst til felles nattverd over flere dager, har betydelig effekt. Det er her et kirkemøte skiller seg fra et politisk organ. Det høyere fellesskapet i troen på Jesus Kristus bærer i seg både evne til å forstå og vise respekt for hverandre og vilje til dialog og inngå kompromisser.

Evalueringa av kirkevalget blir nå en spennende øvelse – også for redaksjonen i Vårt Land.